Onkel Arnes reise til USA – Del 2

Kjære leser. Les Onkel Arnes reise til USA Del 1 før du leser denne. Da får du med deg hele innholdet. Se gjerne innom våre annonsører. Det blir vi svært glade for. God fornøyelse.

Det gikk ikke bra. Det gikk ikke bra i det hele tatt. Utrolig nok var det samme personen som sto i sikkerhetskontrollen på flyplassen som hadde møtt Arne da han skulle til Tyrkia. Den uniformerte kontrolløren så først vantro på Arne før han så på den enorme kniven han hadde tatt opp av reisebaggen til Arne. -Dette er ikke til å tro. Det er ikke lenge siden at vi tok fra deg en kniv på denne flyplassen. Så tar du fan ta meg med en kniv på nytt å tror bestemt at du skal komme inn i USA med den? Sikkerhetskontrolløren stirret på Arne som for å høre noe nytt men det fikk han ikke. Han fikk samme leksen som forrige gang og dermed var krangelen i gang. For min del var jeg glad at de to noble herrene som skulle til USA allerede hadde fått innreisevisum. For Fritz sin del var det lite å bekymre seg for men for onkel Arne derimot var det en rekke spørsmål som måtte besvares før han fikk sette sine føtter på amerikansk jord. Ikke det at noen så på han som noen direkte fare men det var nå en gang slik at Arne stort sett var en risiko for hvert steg han tok. I Norge som i USA. Siden besøket var forretningsorientert og Arne var spesielt invitert var veien til et nei noe lengre for ambassaden i Oslo enn hvis det kun var et ferieopphold. Når karen i tillegg skulle ha utstilling i landet fikk vel amerikanerne tåle litt motgang fra denne meget bestemte herremannen. Hadde Arne bestemt seg for at jorden var flat – vel så var den det. Hadde Arne bestemt seg for at USA var et møkkaland – vel så var det det. I Arnes bevissthet. Utrolig nok tok ikke krangelen om rambokniven like lang tid som forrige gang noe som også gjorde at køen av irriterte folk bak onkel Arne ikke ble så alt for lang.

-Det var da fan til lite tid du brukte i sikkerhetskontrollen. Hadde du sluppet opp for argumenter for å beholde lommekniven din? Fritz hadde selvfølgelig fått seg et glass hvitvin mens han over brillene sine beskuet Arne med et muntert smil. -Tullinger hele gjengen. Skulle tro at jeg var en kjent terrorist. Arne var selvfølgelig i dårlig humør etter at han for andre gang på to forsøk var blitt frarøvet en rambokniv uten at han hadde fått en eneste rasjonell forklaring på hvorfor. Bare tullprat om sikkerhet og verdensomspennende lover og regler.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Michelle sitt privatfly landet i Oslo presist. Onkel Arnes eksentriske kjæreste som hadde ”funnet” Arne i Tyrkia var en meget kjent moteskaper. Flyet var leid ut til en amerikansk delegasjon som skulle på forretningsreise til Istanbul. På tilbaketuren var to av Michelles samarbeidspartnere i Tyrkia om bord. De skulle ha møter med forretningskvinnen for å diskutere neste sommers kolleksjoner. I tillegg hadde Arne en viktig rolle i denne sammenhengen. I Tyrkia hadde han designet en kolleksjon som var svært spesiell når det kom til fargesammensetning. De to karene fra Tyrkia hadde med seg prøver som skulle vises i USA. De var selvfølgelig informert om at karen skulle plukkes opp i Norge men hadde ikke blitt informert om at Arne kunne være litt mer ”annerledes” enn folk de var vante til å møte på sin vei. 32 oljemalerier skulle i tillegg lastes om bord i flyet og det tok kun noen minutter. Etter noen glass hvitvin og litt småkrangling med Fritz hadde Arne ristet av seg skuffelsen over å bli fratatt en kniv på nytt av sikkerhetskontrollen ved flyplassen. Uten nevneverdige problemer toget den lille delegasjonen inn i det ventende flyet som skulle sette nesen den raskeste veien til en av verdens mest travle byer. Flyet hadde ikke bare to mennesker om bord men fire pluss besetningen. Michelles faste flyver satt hel bak i flyet sammen med sin styrmann. Internasjonale regler hindret dem i å fly, gjennom hviletidsbestemmelser. Flyet hadde tyrkisk besetning. Kapteinen bak i flyet kjente vi svært godt gjennom flyturen fra Tyrkia til Norge på onkel Arnes ”dartpilreise” bare noen måneder tidligere. Hun hadde nettopp passert 35 år og var allerede en erfaren flyver. Også styrmannen var kvinne. Begge smilte bredt da vi kom inn i flyet. Selvfølgelig fikk begge en skikkelig bamseklem av Arne. Den besto i å bli løftet opp en halv meter før han satte kvinnene forsiktig på plass igjen. De to tyrkerne som satt helt foran i flyet tok det hele med fatning.

-For en herlig dag, messet Arne da flyet hadde krøpet opp til marsjhøyde og guttene i førersetet var fornøyd med farten. –La oss dele noe av flyets små gleder. Den tyrkiske flyvertinnen satte en halv flaske Raki foran Arne som strålte av lykke. –Fritz, din tulling, La oss skåle for at vi begge hater å fly. Arne hev glasset å skålte med sin venn som så svært fornøyd ut i øyeblikket. Dessverre og heldigvis fikk ansiktet et helt annet uttrykk da flyets vertinne serverte onkel Arne et eple som han også hadde bedt om. Eplet ble lite på asjetten i forhold til kniven han skulle bruke for å skjære opp skiver. Den enorme rambokniven virket totalt malplassert der den glinset i eget stål på asjetten. Det ble helt stille i flyet. Tyrkerne som satt foran stirret vantro på opptrinnet. Det hele var noe uvirkelig. Hvordan i himmelens navn hadde de fått om bord den enorme kniven i flyet? Arne skar små stykker av eplet mens han skulte på tyrkerne som nå var mer enn urolige. De hadde et skremt uttrykk i øynene omtrent som om man møter en isbjørn i Drammen. Temmelig umulig og uvirkelig. Det samme gjorde synet av den enorme kniv om bord i et fly. Arne avsluttet måltidet med en lykkelig mine rundt ansiktet. Han hadde ikke bare vunnet en diskusjon. Han hadde vunnet en hel krig mot systemet av tullinger i uniformer. Flyvertinnen hentet eplekjernen som med kirurgisk presisjon var kvadratisk skåret, sammen med kniven. Gikk smilene tilbake foran i flyet som om ingen ting hadde skjedd eller ville skje. Arne satt lykkelig i sitt sete å nøt øyeblikket. Det var ikke før Fritz klappet høyt å ropte ”bravo Arne” at stemningen lettet litt. I alle fall hos meg selv. Selvfølgelig hadde Michelle sørget for denne overraskelsen noe Arne var blitt fortalt. Derfor den noe korte dialogen med bakkepersonellet før avreise.

-Herregud, dette er ren lykke. Hva fan tror verden man bruker en kniv til. Raner gamle damer? Man bruker den for fan til å etablere et godt forhold til det man putter i kroppen. Lage mat. Hele verdens befolkning har en kniv eller ti men når vaktselskaper som er en milliardindustri forteller noe annet skal vi altså lytte til dem. Herregud for en verden. Onkel Arne avsluttet sitt noe utradisjonelle resonnement med en slukt Raki før han reiste seg å gikk frem i flyet til tyrkerne som satt der. -Glemte helt av dere, sa Arne mens han smilte fra øre til øre. Skulle jo ønske dere velkommen til Norge før vi forlot landet men ble dessverre opptatt med de vakre kvinnene som sitter bak i flyet. Det beklager jeg på det sterkeste, sa Arne mens han hilste pent på begge forretningsmennene. Arne satte seg sammen med tyrkerne som hadde kommet seg til hektene igjen etter møtet med rambokniven. Den en tyrkeren hentet ned en koffert. Åpnet den å leverte Arne en caps. Arne snudde på plagget flere ganger å nikket på hodet da tyrkerne fortalte om plagget. Dessverre ikke hørbart bak i flyet men Arne lot til min forbauselse tyrkerne snakke uten å avbryte dem. Det var nok ikke det Ottomanske riket som ble diskutert men noe helt annet og noe helt annet var virkelig noe helt annet. Arne kom bak i flyet å satte seg på plassen han hadde valgt. Tok hodeplagget å slengte den over setet der jeg satt. –Her gutt, sa Arne. -Studer denne tingen nøye, sa han mens han småsmilte. Jeg løftet hodeplagget. Rett over fronten gikk det fargestiper. De samme fargene som Arne hadde brukt i Tyrkia etter at han traff Michelle. I høyre hjørnet stod ”Onkel Arne” med kursiv skrift. Fra venstre hjørnet kom fargene tilbake igjen men denne gangen i motsatt rekkefølge. Rødt, gult og turkist var også sydd inn i capsen. Plagget var i høyeste grad spesielt.

-Du kan da ikke kalle dette hodeplagget for ”Onkel Arne” sa jeg å så på min onkel som satt med et smil rundt munnen. -Hvorfor i svarte fan kan jeg ikke det, sa Arne. Er det ikke det du kaller meg av og til. Se heller på merkelappen, sa Arne å smilte bredere. Jeg tittet på merkelappen inne i plagget. Med røde bokstaver sto der: Marco Chr. Wolf. -Men hvorfor bruke mitt navn. Du har jo ikke en gang spurt meg, forsøkte jeg før jeg ble avbrutt. -Har da annet å gjøre enn å farte rundt og spørre folk, sa Arne humoristisk. Dessuten klinger navnet ditt bra. Noen kjøper klær fra Hugo Boss. Andre kjøper fra Marco Chr. Wolf, sa onkel Arne mens han nippet til rakien. –Dessuten trenger du litt berømmelse, sa Arne mens han hevet sitt glass å så oppmuntrende på meg.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Jeg er usikker på om jeg ble oppmuntret. Mer betenkt er vel rette ordet. Arne hadde i kjent stil duret fram med sin design og sitt merkelige navn på produktet ”Onkel Arne”. Jeg ønsket ikke noen diskusjon akkurat der og da. Trodde nok at Michelle hadde mer enn ett ord med i laget men særlig overrasket ble jeg nok ikke. Det var lite som overrasket meg når det kom til mannen med det sorte lange håret og kledd i sort fra topp til tå utenom sin for anledningen turkise sløyfe som var festet i håret og som sørget for en lang hestehale. Jeg forsøkte heller å konsentrere meg om stoppestedet vi skulle komme til om over 10 timer og når Arne ville eksplodere. Etter for tiende gang å ha blitt spurt av uniformerte menn og kvinner om hensikten med oppholdet i USA? Hvordan vi skulle få mannen inn i landet? En mann som var rensket for ydmykhet overfor uniformerte menn og kvinner og at de benyttet uniformen som et autoritært våpen mot sivile medborgere. Jeg håpet på å treffe i alle fall noen personer på den andre siden som hadde litt humor. Dessverre var det ingen akkurat der og da som var i nærheten av å se noe humoristisk på atferd som avvek fra det de mente var normen. Jeg lukket øynene i håp om noen timers søvn. Det ville bli en lang dag og natt og kanskje dag igjen før vi fikk sluset kolossen gjennom de ulike ”kontrollpostene” i USA og ut på motorveien.

Kjære leser. Del gjerne historien på twitter, facebook eller andre sosiale medier. Da får også andre ta del i wolfsverden.com. Tusen takk.

Onkel Arnes reise til USA – Del 1

Kjære leser. Legg også turen innom Onkel Arnes reise til Tyrkia. Da blir du bedre kjent med personene som kommer i fortellingen om reisen til USA . God fornøyelse.

Fritz hadde vært en venn av familien i mange år. Han var en eksentrisk psykiatriker som hadde sluttet som legespesialist for mange år siden. Han var rett og slett blitt lei syke mennesker. Hvis man skal vasse i syke mennesker dag ut og dag inn – år etter år, blir man til slutt syk selv, brukte han å si. Derfor sluttet han som legespesialist. Mer eller mindre over natten. Fritz hadde funnet veien videre i arbeidslivet gjennom den enkle filosofien at hvis man er lei av å hjelpe syke mennesker til å bli frisk, må man hjelpe friske mennesker fra å bli syk! Nå holdt han foredrag samt skrev bøker om det å være frisk. Filosofien her var egentlig enkel: Drit i å lese eller høre på hva andre mennesker mener du skal gjøre eller hvordan du skal være. Vær deg selv. Vær stolt av deg! Onkel Arne og Fritz hadde funnet hverandre for mange år siden. Da med Fritz som behandler og Arne som pasient. Forholdet hadde opp gjennom årene utviklet seg til vennskap og når legen forlot sin post og Arnes atferd ble sånn passe brukte de heller tiden til lange diskusjoner om ingen ting. Frits satt på stampuben til Arne å ventet egentlig kun på den neste halvliteren som pubens mangeårige eier skjenket opp. Uforberedt på dramatikken som skulle komme.

Puben

Kim og Rune hadde egentlig ikke kommet seg over begivenheten som førte dem til et heller utrivelig møte med ”lovens lange arm”. Etter møtet med Fru Larsens enorme irske ulvehund trodde de at historien ville være ute på byen i løpet av noen minutter. Det var den ikke og etter noen uker kunne de slappe sånn passe av. Nå satt begge gjennomsnittsbandittene innerst i puben der Fritz nå hadde fått sin halvliter servert av eieren. Ingen av de to var spesiell populære som gjester men så lenge de ikke stelte i stand bråk var det lite eieren kunne gjøre annet enn å trekke på seg en motvillig maske hver gang typene dukket opp ved bardisken. Ikke at pubeieren noen gang trodde at de to ville ha kapasitet til å forstå motvilligheten. Det hadde de ikke empati nok til, men det var nå blitt en vane hos pubeieren. Denne motvillige ansiktsmasken. Fritz hadde akkurat blitt ferdig med sin filosofiske betraktning til pubeieren om hvordan man fort kunne få lak i en lege eller pressemann. Man måtte for Guds skyld ikke oppsøke et legekontor eller en redaksjon. Man måtte legge turen innom puben. Det var der de var, mente Fritz å fikk avsluttet resonnementet akkurat i det øyeblikket Onkel Arne toget inn sammen med Hund, den enorme bikkja til Fru Larsen. Arne tok av og til med seg Hund til puben. Han mente at dyret hadde behov for maskulin omgang og ikke bare henge etter Eva Larsen dag ut og dag inn. Det var ikke noe hundeliv, mente min onkel. Hund hadde sin faste plass ved enden av bardisken. Bikkjer var nå en gang ikke førstevalget på en restaurant men stampuben hadde sett i nåde til dyret kanskje av den enkle grunn at det var liten eller ingen grunn til å nekte de to kolossene, Arne og Hund, oppholdstillatelse. Siden det ikke var matserveringen i puben var heller ikke Mattilsynet spesielt interessert i å stikke kjepper i hjulet. Stort sett de fleste som bodde i nærheten visste at Hund av og til dukket opp å la seg til rette på sin faste plass. Der kunne dyret i tillegg til det maskuline miljøet nyte godt av bareierens godhet som besto av en pose med hundekjeks.

Arne toget bort til bardisken der Fritz satt. Klappet kammeraten passe hard på hodet før han satte seg ved bardisken. Arne trodde at Hund som alltid ville slå seg ned på sin faste plass men det gjorde ikke Hund. Han hadde fått teften av noe svært kjent og ubehagelig. En dyp rumling kom fra dyrets indre før lyden forplantet seg ut i publokalet. Det ble stille ved bordene. Hund hadde flekket tennene mens han brummet faretruende fra enden av bardisken på stive bein. De siste som hørte lyden var de to kompisene som satt helt innerst i lokalet. De hadde begge grepet etter det halvfulle pilsglasset men stivnet begge samtidig i bevegelsen. De skjønte hva lyden var. De hadde hørt den før og en navnløs redsel grep dem begge. Onkel Arne skjønte ikke atferden til Hund. Han så seg rundt i lokalet å fikk øye på de to kjente herrene som noen uker tidligere hadde forsøkt å rane hans nabos hus med svært lite hell.
-Spring for helvete. Kom dere ut før hunden angriper, ropte Arne til de to vettskremte kriminelle som hadde fått tilbake den samme hvitheten i ansiktet de hadde sist gang han møtte dem. Kim og Rune kom seg på beina. Veltet begge pilsglassene før de tok retning mot utgangsdøren. Fritz, som hadde hørt historien om møtet mellom Hund og de to ”stjernekriminelle”, hylte av latter. Det totalt absurde i sitasjonen gjorde forholdet mellom Fritz sin latter og bandittenes navnløs redsel til en historie som ville bli gjenfortalt i generasjoner. Hund fulgte begge mens han fortsatt flekket tennene men gjorde ikke en eneste bevegelse til å ta opp forfølgelsen. Fornøyd med egen innsats la Hund seg til rette ved sin faste plass nær bardisken.
– Det skal være noe av det beste som har skjedd denne uka. Fritz småhikstet av latter å tok seg en solid slurk av den nye halvliteren som var kommet på bordet.
-Vi skal til USA. Du og jeg. Arne tok seg en slurk av en halvliter som hadde dukket opp foran han mens han så rett fram mot utallige ølmerker på veggen bak pubeieren.
-Vi skal hvor, spurte Frantz mens han vurderte sin mangeårige venn.
-Vi skal til USA. Flyet går om tre dager. Skal ha en liten utstilling i New York før vi stikker en tur til Florida. Michelle sitt privatfly kommer fra Istanbul for å plukke oss opp sammen med han fyren som kommer inn døren akkurat nå.

Den fyren var meg. Fortelleren og jeg hadde ingen planer om en ny tur med Onkel Arne. Ikke et fiber i kroppen min fortalte at jeg var interessert. Som om ikke en gærning var nok. Nå skulle altså to gærninger begi seg ”over dammen” noe som doblet sjansen for komplett kaos. Jeg hadde Tyrkia-turen i friskt minne. Mulig det har noe med fordommer å gjøre men det er slitsomt å følge Arnes spontane handlinger og attpåtil skulle altså Fritz være med. Mannen var like høy som min onkel. To meter høy. Han var like bred men der Arne hadde sort hår med en gul sløyfe hengende knytt i hestehale hadde Fritz ikke et eneste hårstrå på hodet. Ikke ett. Det var altså disse noble herrer som hadde planer om å frekventere delstater i USA. Gud hjelpe oss alle, var min første tanke.
-Jeg tror jeg takker nei denne gangen, Onkel Arne. Jeg sa det høyt og bestemt noe som ikke gjorde noe øyeblikkelig inntrykk på min onkel.
– Jeg har behov for hjelp i New York, sa Arne uten så mye som å heve på et øyelokk over min kommentar til det hele.
-Jeg deltar ikke på mine egne utstillinger. Hvorfor i helvete skulle jeg det, forresten? Jeg har malt bildene. Jeg trenger ikke å se dem henge på en vegg. Jeg kjenner samtlige bilder svært godt. Noen må likevel representere meg og det blir du, Marco. Dessuten har en ung og vakker kvinne tatt seg fri fra sine studier i en uke for å møte en helt spesiell ung mann. Denne unge mannen er deg. Du kan sikkert komme deg unna med å si nei til å møte en tyrkisk kvinne eller en amerikansk kvinne. Problemet er at Zeliha er en ”blandaball” fra begge nasjoner. Mot en slik kvinne har du omtrent like stor sjanse til å overleve som en snøball i helvete når det gjelder temperament. Onkel Arne var fornøyd med sine refleksjoner. Både han selv og Fritz småhumret over kommentaren mens de tok en ny slurk pils fra sine respektive glass. Jeg hadde ikke mulighet til å rømme. Det innså jeg temmelig raskt. Jeg kunne nok kommet meg unna min onkels utstilling men når den samme onkelen hadde gjort avtale med Zeliha var jeg rett og slett slått sjakk matt.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Du skal vel ikke ha med deg Rambokniven. Hvor mange slike kniver har du mistet på flyplasser rundt om på kloden? Spurte jeg Arne. Det var gått tre dager siden pubbesøket og Michelles privatfly sto klar til å lette fra Atatürk Internasjonale flyplass i Istanbul.
-Selvfølgelig skal jeg det. Du tror vel ikke for alvor at jeg skal møte en av disse ullteppetullingene som vimser rundt med en bombe på kroppen uten at jeg skulle være i stand til å sjekke ut fanskapet fra denne verden. Ikke fan, fortalte Arne mens han la kniven godt synlig i reisebaggen. Arne har, som tidligere nevnt i andre historier, et lite hjerte for autoriteter og jeg har han mistenkt for å bli svært skuffet hvis han mot formodning fikk med seg kniven inn i flyet. Det var på en måte hans protest mot makt. I følge Arne hadde sikkerhetsselskaper over hele verden stått i spissen for å stigmatisere hvert menneske som gikk om bord i et fly til en livsfarlig kriminell. Dessuten var dette en milliardindustri så hvorfor skulle ikke selskapene påse at det var livsfarlig å fly? Selvfølgelig, mente Arne.

Så var turen til USA i gang. Fritz hadde sjekket inn 30 minutter før vi kom til sikkerhetskontrollen. Han hadde brukt over 10 minutter for å argumentere hvorfor han skulle ha en halvfull boks med pils gjennom kontrollen, men ble ikke bønnhørt. Så var det onkel Arnes tur til å argumentere for at den enorme Rambokniven skulle være med til USA. Det ville nok ta mer enn 10 minutter før han måtte gi tapt for sin overmakt til stor irritasjon for medpassasjerer og vektere ved flyplassen men har man en god sak en ønsker å gjennomføre må man tåle sure blikk og kommentarer, ment Arne. For et sirkus, tenkte jeg. Hva kom til å skje i kontrollen inn til USA. Der måtte du opptre ydmyk overfor uniformene som møtte deg og var det noe begge disse noble herrene var rensket for var det ydmykhet overfor autoriteter.

Del gjerne denne historien på  twitter, facebook eller andre sosiale medier. Så får andre også ta del i Wolfsverden.com. Tusen takk. 

 

Fra Middelhavet til USA

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W
Fra trappene i Meis til USA

Kjære leser av ”bloggen” Wolfsverden. Svært mange har vært innom Wolfsverden.com som på mange måter har blitt en ”kultblogg”. Totalt annerledes alt annet i annerledeslandet Norge. Det som kommer til å skje videre på vår ferd er min onkel Arnes reise til USA. Dessverre og heldigvis ble jeg med på denne ferden som skulle vise seg å bli noe helt annet en lett. Arne har en utrolig tendens til å rote seg bort i forhold som til slutt ender opp i det absurde. Han har også evnen til å rote seg ut av de samme forholdene med både føtter og hodet sånn passe beskyttet fra hard asfalt når han lander. Arne har vært en gang tidligere i USA. Kanskje landet ser i nåde til denne sortkledde kolossen av en onkel jeg har. Han avskyr myndigheter og myndighetspersoner. Han kan også gi de samme personene en ”bamseklem”. USA er en stat der myndighetspersoner virkelig er det. Du kødder ikke med postmannen eller politiet eller andre som har en uniform. Nettopp det poenget er ikke onkel Arne så spesielt opptatt av. Dessuten hater Arne flyplasser, vaktpersonell, passkontroll, politi i uniform, politi uten uniform samt automater som ikke virker. Han liker forresten heller ikke mennesker som ikke virker. Så er det bare å lene seg tilbake. Håper du blir med på ferden. Første del kommer snart på wolfsverden.com.

Marco Chr. Wolf

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W
Så flyr Arne avsted mot nye eventyr

Onkel Arnes nabohund Del 2

Kjære leser. Før du begynner på denne historien bør du lese Del 1. Så får du med deg hele historien om onkel Arnes nabohund.

Svein Willy hadde gått sin vanlige kveldstur. Samme løype dag ut og dag inn men for Svein Willy gjorde det ikke så mye. Han hadde gjemt det meste av veien fra dagen før så det meste var en ny opplevelse. Tross kognitiv svikt klarte han alltid å komme tilbake til utgangspunktet etter både formiddags –og ettermiddagsturene sine. Episoden ved Evas hus var selvfølgelig ny. Han husket sykebilen men ikke at han hadde kjørt på en parkert bil med sin grønne rullator. Gang på gang. Den begivenheten var borte. Svein Willy stoppet på fortauet å så opp mot huset. Det var mørkt men en lyd som ikke Svein Willy hadde hørt før stusset mannen over. Det var en lav dyp og monoton lyd. Knapt hørbar men likevel var den der. Svein Willy ønsket ikke å bli sint over denne lyden. Den lå ikke i synsfeltet hans på veien så han luntet videre mot sin egen heim ikke langt fra der begivenheten skjedde. Nesten hjemme kom han plutselig til å tenke på noe som han anså som et betydelig avvik. Hund hadde ikke stått ved porten som han brukte å gjøre. Svein Willy snudde den grønne rullatoren å begynte ferden tilbake til Evas hus. Det gikk ikke mange skrittene tilbake igjen før både Evas hus og Hund var glemt. En søppeldunk hadde kommet alt for langt fram mot fortauet på naboeiendommen. Raseriet til mannen vokste. I Svein Willys verden skulle søppeldunker stå helt rett og ikke avvike en millimeter fra hverandre. Mannen dundret rullatoren inn i søppeldunken. Etter fem ganger var Svein Willy fornøyd. Dunkene stod nå helt rett ved siden av hverandre. Fornøyd labbet mannen tilbake igjen mot hjemmet sitt. Ikke et eneste sted i hjernen til Svein Willy var spørsmålet om hvorfor Hund ikke var ved porten, slik han pleide å være. Hund var ikke ved porten eller i Evas hage. Hund sto med stive bein på kjøkkenet med to personer sittende helt stille foran seg. Den enorme hunden hadde flekket tenner og en dyp og høy buldring kom fra hundens indre.

240_F_81380639_2g18pZWFgDVDYSAHpudJCNqwcZJ1LVvE

Kim og Rune hadde kommet inn verandadøren. Veien lå åpen foran dem og et bedre utgangspunkt for kortsiktig gevinst hadde de to aldri vært med på i sitt kriminelle liv. Rune hadde en lommelykt. Lykten hadde nok lys til at bandittene kunne se litt i mørket men den lyste ikke så sterkt at folk utenfra kunne se at det var noen inne i det mørke huset. Rune hadde mistet lykten i ren refleks og redsel på kjøkkengulvet. Den svake lysstrålen lyste mot Hund å gjorde dyret enda større. Bare noen minutter tidligere hadde det enorme dyret fortalt både Rune og Kim om dens tilstedeværelse i rommet. Kjøkkenet i Evas hus var langt og smalt. De to gjennomsnittsbandittene var fanget innerst mens kolossen hadde plassert seg midt på kjøkkengulvet. Både Kim og Rune kunne se tanngarden til dyret og den hadde nok vært et vakkert syn i alle andre sammenhenger en nettopp denne. De to stolte og egendefinerte mesterforbryterne hadde sunket ned på gulvet å satt urørlig på kjøkkengulvet mens de ventet på et angrep fra det enorme dyret. Det kom ikke noe angrep. Kim og Rune hadde forsøkt å ake seg hver sin vei, bort fra hverandre. Hund hadde tatt et lite steg fram. Flekket tennene enda bredere og den dype knurringen hadde blitt høyere. Kim og Rune skalv av redsel og hadde ingen utvei. -Hva i himmelens navn skal vi gjøre? Kims stemme var skjelven og han var åpenlyst redd der han satt klistret inn til kjøkkenbenken sammen med sin kompis. -Hvordan i fan skal jeg vite det. Vi må på en eller annen måte få distrahert dyret slik at vi kommer oss ut. Vi må nå verandadøren. Den enorme kolossen kommer ikke ut vinduet, den er for stor, hvisket Rune.

Det kunne fortone seg som om noen slo av lyden på hunden. Det ble helt stille. De to mennene øynet håp noen sekunder. Kanskje hunden ikke var så tøff likevel? Kanskje den slett ikke var en trussel men heller hadde reagert på atferden deres? Kanskje de rett og slett bare skulle reise seg opp fra gulvet å labbe ut av huset uten frykt? Det var mange tanker som jaget gjennom hodet på begge karene. Tankerekken stoppet hos begge da de ble kjent med en ny lyd. Denne gangen utenfor huset. Ikke så dyp som den kolossen noen meter foran dem hadde men likevel dyp nok til at samtlige mennesker på jordens overflate hadde tolket lyden som en betydelig trussel. -Hva i helvete skjer nå? Kim hikstet ordene ut mens han så mot verandadøren som heldigvis han selv hadde lukket forsiktig bak seg. -Det er utrolig nok en hund til, hvisket Rune. –Tror du fan meg ikke det er to hunder, nærmest stammet Rune. Utenfor verandadøren hadde nabohunden tatt oppstilling. Den som bare noen timer tidligere hadde bjeffet så høyt at halve bydelen hadde hørt rabaldret. Den som hadde fått onkel Arne til å knuse et vindu på verandadøren for å finne Eva i trappen. Nå sto samme hunden utenfor verandadøren og den bjeffet ikke. Den knurret nesten like dypt som kompisen sin inne i huset.

Onkel Arne hadde selvfølgelig gitt sin nabo kjeft i ambulansen for hennes skovalg. Arne mente bestemt at det kun var ett menneske i hele Europa som kunne finne på å ta fatt på fredagsvasken med stettsko. Det var personen som lå i båren å hadde et betydelig problem. Arne småkjeftet på henne hele turen til sykehuset mest av redsel for at noe alvorlig og evigvarende skulle ha skjedd i fallet. Til både Evas og Arnes store overraskelse var ikke skaden evigvarende selv om den var alvorlig nok. Eva hadde fått et lite brudd men alt som kunne strekkes av sener var tøyd til bristepunktet men ikke revet av. I tillegg var det brist på to små bein. Damen ville bli lappet sammen i løpet av ettermiddagen med gips på høyre fot. Hun ville i tillegg få med seg tilstrekkelig med medikamenter til å dope halve nabolaget samt sendes tilbake til sin heim før kveld ble til natt. Sykehus i Norge skulle ha seg frabedt at syke mennesker skulle overnatte der. Til det var de økonomiske rammene alt for beskjedene! Arne hadde bestemt seg for å dra tilbake fra sykehuset for å vente på Eva i hennes hus. Eva hadde selvfølgelig andre planer. Hun kunne passe på seg selv å hadde ikke spesielt behov for hjelp, mente hun, uten at Arne tok notis av Evas synspunkt. Etter en liten argumentasjon ble de to enige om at kanskje det kunne være lurt siden Hund sikkert lurte på hvorfor hans menneskekompis ikke kom hjem og var helt sikkert bekymret. Med en gang Arne låste seg inn i huset skjønte han at noe var galt. Svært galt. På kjøkkengulvet stod Hund med kjeften på vidt gap og en moring som han ikke hadde hørt før. Han hadde knapt nok hørt at Hund hadde uttalt et eneste bjeff i hele hundens liv. Arne lukket forsiktig døren mens han snakket lavt til hunden som ikke reflekterte hans ankomst. Hundens øyne var rettet mot et punkt inne på kjøkkenet han ikke kunne se fra ytterdøren. Arne tok to skritt inne i huset. Vegger og tak ble plutselig dekket av blinkende lys fra en politibils ”saftkokere” på bilens tak. Onkel Arne slo på lyset å gikk forsiktig inn på kjøkkenet.

-Hva er det du har stelt i stand nå da Hund, spurte Arne som fikk se de to noble herrene. De mer lå enn satt innerst i kjøkkenkroken. Arne kjente igjen personene med det samme. Han hadde sett dem mange ganger før å hadde hørt deres historier om egen fortreffelighet mer enn en gang på stampuben. Om ikke Kim og Rune var helt kritthvite i ansiktet ble de det nå. Ikke bare en koloss var plassert rett foran dem men to. – Det var da hyggelig med besøk, Hund. Ikke sant? Arne så på de to mens han noterte seg knurring fra utsiden av verandadøren. – Det var fint at du oppdaget brekkjernet, Hund. Folk som skal inn i et kjøkkenskap har som regel en vannpumpetang. Hund gjorde ikke mine til å forlate sitt bytte. Den fortsatte å flekke tenner og hundens dype brummende bass lå som en konstant trussel rettet mot de to på gulvet. – Jeg er usikker på hvem jeg skal be politiet skyte. Dere eller hunden. Har hatt mistanke om at dyret har fått rabbis. Hvis han angriper dere vil dere begge kunne få en lang å smertefull død, sa Arne mens han løftet den lille vannkokeren han hadde slått på, da han kom inn, mot koppen med pulverkaffe.

240_F_86057432_WYesnrGWXZevxGp643C2MZ4Yjc5fSjUo

-For Guds skyld. Fjern hunden, hulket Rune som virkelig var blitt redd. Så redd at han til slutt selv hadde ringt politiet for å få beskyttelse fra beistet. Onkel Arne så på dem en stund før han åpnet verandadøren å slapp inn de to politibetjentene. Begge godt kjent i nabolaget og begge godt kjent med de to som lå livredde klistret inn mot kjøkkenbenken. Hund sto fortsatt på post. Han hadde ikke planer om å slippe de to uten en relativt svært god grunn. Nabohunden var fortsatt på verandaen. Små korte og svake bjeff hørtes fra kompisen til Hund. Arne hilste på betjentene å la fram sin sak om hvem som burde skytes først. Hunden eller karene på gulvet. Politibetjentene så selvfølgelig humoren i situasjonen. De hadde aldri før hørt, eller hørt noen fortelle, eller sett i historier fra andre land at innbruddstyver hadde ringt politiet for å be om beskyttelse fra en hund. -Tror vi kan løse dette på et fredelig vis, smilte den ene politimannen som kjente Hund godt fra før. – Kanskje vi bare skal fortelle hunden at det hele er over og at politiet har kontroll? Arne tok opp matskålen til Hund å fylte den med tørrfor. Tok en ny skål fra skapet å satte begge på gulvet i stua. Helte vann i to skåler til å satt dem sammen med matskålene.

– Når sant skal sies vurderte jeg faktisk ikke det alternativet i det hele tatt, sa Arne humoristisk. Godt at politiet er her. Ikke sant Kim og Rune? Dere kunne vært avlivet uten at spørsmålet om at begge parter kunne fortsette å leve. Dere burde være evig takknemlig for at politiet var her når man trengte dem som aller mest. Arne humret over egen kommentar å plystret lavt. Hund rygget tilbake på kjøkkengulvet, slikket snuten noen ganger mens han for siste gang så på de to foran seg på gulvet. Som for å huske dem for alltid. Hund luntet bort til matskålen der han fikk besøk fra kompisen sin som hadde hatt vaktposten sin rett utenfor døren. Runer og Kim var skamfulle. De visste at denne historien ville bli gjenfortalt i det uendelige med de noble herrer som hovedpersoner. Fra forbryterverdens toppdivisjon var begge havnet på benken hos et bedriftslag. De var rensket for ære i forbryterverden, om de noen gang hadde hatt noen ære i den verden. Gjort til latter av to fillebikkjer.

240_F_24514945_P0xgTGwuBYPDT0lya0TULCLai2pGUd3k

Eva kom tilbake fra sykehuset med sykebilen. Hund slikket henne velkommen og Arne fikk uten videre plassert henne i godstolen med en krakk til å plassere den høyre foten. Hun ville få besøk av en venninne senere på kvelden. Den lokale glassmesteren hadde vært innom å reparert verandadøren. Arne hadde ikke noen planer om å fortelle henne historien fra hennes eget kjøkken. Eva hadde nok å bekymre seg for, mente Arne. På spørsmål om alt hadde gått bra da hun var borte var selvfølgelig svaret ja. -Hva kan gå galt med Hund innenfor disse fire veggene, humret Arne mens han løftet rødvinsglasset i en skål til Eva. Hun skulle selvfølgelig ikke ha rødvin på grunn av medikamenter noe Arne bare hadde ledd av. Det skulle hun så absolutt ha, mente Arne. -Skål til deg også Hund. Du er jammen litt av en råtass. Hund løftet på det ene øyet da dens navn ble nevnt. Rettet litt på kroppen før den sukket tungt fra matten ved siden av Evas stol.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på sosiale medier som Facebook, twitter eller andre. Så får også andre ta del i galskapen til wolfsverden. Tusen takk. 

Arkimedes

arkimedes

Ok da! Jeg vet at verden er i krig flere steder. Jeg vet at folk er på vandring fra ulike krigsskueplasser. Jeg vet at nord-sør problematikken har slått tilbake som en bumerang og at folk i sør vil ha tilgang til goder vi har i nord. Jeg vet det. Jeg vet at folk ikke har det bra. Selv ikke i Norge, MEN! Av og til er det viktig at man reflekterer i nære relasjoner. I alle fall tror jeg det. I dag er det ett år siden Arkimedes forlot oss. Sikkert ikke noen stor begivenhet. Arkimedes var en katt. Slett ikke trivelig at den tok seg en spasertur over kroppen til min tante Susanne, men jeg savner katten. Litt uheldig at den angrep en lysegrønn selvlysende og blinkende plastpenis, men OK. Den gjorde altså det. Helt greit at nabolaget mente at den slett ikke gikk bort for tidlig men når noe blir borte, katt eller ikke, blir det et tomrom. Derfor savner jeg fortsatt deg, Arkimedes. Gatens konge. Keiseren av arroganse. Jeg lovet deg et svar i min lille nekrolog, Arkimedes. Da du gikk til angrep på denne plastpenisen. Jeg har dessverre ikke funnet svaret men jeg søker fortsatt. Onkel Arne hilser også. Han har en lysegrønn sløyfe i håret. Til minne om den siste krigen du hadde. Verden går fortsatt langsomt i rakettempo, Arkimedes. Slik vi mennesker velger å tro. Det kan være, Arkimedes, at det er vår art som er idioter. Ikke din. Vi savner deg kompis.

Marco Chr. Wolf

Onkel Arnes nabohund – Del 1

Nå har det seg slik at alt har en begynnelse. Også denne historien som kommer i to deler. Før vi begynner må jeg forklare litt omstendigheter og hendelsesforløp. Dette kan være viktig siden onkel Arne er en del av historien. Som regel må både han og hva han får til beskrives litt lenge enn kun noen få kapittel. Dermed blir innledningen viktig. Det har seg slik at tre hus bortenfor onkel Arne bor Fru Larsen. En snill og trofast kvinne, mot sine omgivelser, som nærmer seg 70 år med stormskritt. Fru Larsen hadde vært gift med en trivelig kar som dessverre døde da han var 55 år i en trafikkulykke, da var Fru Larsen 50 år. Da Fru Larsen passerte 60 år fikk hun seg en hund. Det vil si fikk! Ikke kjøpte hun den. Ikke hentet hun den noe sted. Den bare stod der en torsdags ettermiddag. Fru Larsen hadde ikke noe forhold til hunder. Da hun fant den i innkjørselen opp til huset sitt var den kun en liten valp. Hvem som hadde plassert den der vet ingen. Hvorfor noen hadde plassert den der vet heller ingen. Fru Larsen brukte mye tid på å finne rettmessig eier til dyret. Både gjennom annonser i lokale aviser og med utsatt rykte om en ”herreløs” hund. Ingen i nabolaget hadde reagert. Heller ikke via annonsering. Til slutt ga Fru Larsen opp. Hun hadde mot sin vilje blitt ”eier” av en hvit hund. Hunden måtte ha et navn og Fru Larsen inviterte onkel Arne til navnefest. Han var lettbedt og kom en dag ruslende bort til sin nabo med en flaske vin. For å feire begivenheten. Fru Larsen mente at Conbec kunne være et passende navn. Kong Cormac i det sørlige Irland, på slutten av 800–tallet, hadde i følge historien en hel hær av disse hundene. Lederen for denne hæren bar det flotte navnet Finn. Mulig at krabaten kom fra ei bygd på sørvestlandet, men det forteller historien ikke noe om. I alle fall forteller sagaen om onkel Arnes nabohund at navnedåpen, etter noen flasker vin, ble navnløs. Den lille valpen ble med eller mot sin vilje døpt Hund. Egentlig like greit filosoferte Fru Larsen noen dager etter navnedåpen. Hvis jeg roper på dyret forstår samtlige i nabolaget hvem jeg er på jakt etter, var hennes resonnement.

Nå ser du kanskje for deg en kvinne på snart 70 år med runde hornbriller og en kjole med alt for store sommerroser i stoffet? Vel, Fru Larsen er nok ikke det. Hun er derimot et svært vakker kvinne iført siste mote, med blå øyne og halvlangt lyst hår. Hun kjører en åpen sportsbil om sommeren og har vært administrerende direktør ved et kjent norsk selskap. Hun er knapt 1.50 høy men kompenserer dette med høye sko. Det er nettopp Fru Larsens sko som dessverre danner bakteppet til denne historien. Så var det hunden. Den lille søte hvite som sto i oppkjørselen hennes for litt over fem år siden. Den er fortsatt søt, bevares. Hvit er den også med så var det størrelsen. Fra en pjuskete valp i oppkjørselen til dagens utgave er vel omtrent som natt og dag. Dyret er nærmere en meter i høyde og ingen har sett noen grunn til å ha den på vekten de siste årene. Kolossen er en Irsk Ulvehund. Den tilhører en av verdens største hunderaser. Det er usikkerhet i nærområdet om hvem som går tur med hvem. Fru Larsen med sin Hund eller Hund med sin Fru Larsen. Nå har riktignok Fru Larsen et fornavn. Hun heter Eva og kvinnen bak dette fornavnet kan ikke forstå hvorfor hun blir titulert som ”Fru Larsen”. Noe blir til på den veien man går. Kanskje var det også slik i Fru Larsens tilfelle. Det bare ble slik. Nå skal vi ikke dvele med det. I fortsettelsen heter hun Eva – herved bestemt.

Kim og Rune var i midten av 30-årene. De hadde begge ”NAViert” seg gjennom det meste av livet. Godt hjulpet av sine foreldre der arvematerialet stammet fra og omgivelsene som dannet den miljømessige delen. Med apanasje fra NAV og aktiviteter på kvelds- og nattetid, noe utenom det vanlige, var de godt rustet til å fortelle hverandre hvor utrolig flinke de var når det kom til ekstrainntekter som ikke ble krysset ut på NAV´s meldekort. De var ganske enkelt to vanlige gjennomsnittsbanditter som politiet hadde mer enn et godt øye til. Begge hadde sonet mindre dommer for vinningskriminalitet. Karene var skjønt enige om at samtlige ganger var det omgivelsene og uvenner som hadde tipset politiet. Deres kløkt og visdom når det kom til innbrudd var i følge dem selv så overlegen at politiet ble en bagatell. De hadde snart 20 års erfaring med å kjøpe seg alibi hos ikke så alt for troverdige innbyggere men troverdig nok til at de ikke ble tatt. Det var ikke tilfeldigheter at de var i området og når en sykebil hastet forbi dem ble de ekstra oppmerksom. En sykebil kunne bety at folk ikke hadde tid til å sikre huset sitt og nettopp dette poenget kunne de utnytte. Derfor hadde de parkert på andre siden av gaten mens de så en båre kom ut av huset til Eva. Naboer hadde kommet til for å se eller for å hjelpe men det hele så egentlig pent og pyntelig ut. Ingen stress eller hurtige bevegelser fra folk i hjelpeapparatet noe de to tolket som en mulig hjemmeulykke. For Kim og Rune var begivenheten verd et stopp og en sondering. Folk var ikke alltid like overvåken med sikkerhet etter en slik hendelse. Dessuten ble som regel familiemedlemmer med på ferden til sykehuset. Dette var faktorer de ville utnytte. Huset kunne bli et lett offer for de to.

Kompisen til Hund

Som tidligere nevnt skulle denne historien omhandle sko. Evas sko. Eva hadde en eventyrlig evne til å velge sko for å kompensere sin høyde. Bli litt større enn det hun var. Alle i hennes nære omgangskrets hadde ikke bare snakket om dette fenomenet, men også diskutert dette med Eva. Kvinnen var ikke lydhør for argumenter noe hun egentlig skulle få smertelig erfare denne fredags ettermiddagen. Eva hadde vaskedag og sengen var rensket for sengetøy som skulle ned til husets vaskerom så lå i første etasje. Enden på et hvit laken hang faretrue langt ned og da Eva tok det første steget ned trappen hektet lakene seg fast i skoen. Kvinnen hadde fart forover og snublet i trappetrinnet. Hun gikk på hode ned halve trappen før foten som hektet seg fast i gelendret satte en effektiv stopper for ferden. Hun kunne ikke komme ned trappen og hun kunne ikke komme seg opp. Smerten i ankelen fortale om brudd. Det var hun sikker på. Hun kunne ikke rope for ingen ville høre henne og ytterdøren var låst. Mobiltelefonen lå på stuebordet og situasjonen der og da var håpløs.

-Kjære Hund! Hjelp meg, visket Eva ut i rommet uten at hun kunne forstå hvordan dyret kunne gjøre noe fra eller til, men akkurat der og da så hun ikke andre valg. Hund hadde reagert på sin matmors ferd nedover trappa og sto med triste øyne å så på Eva som stønnet av smerte. Et gjennomskjærende høyt ul kom ut av Hunds kjeft. Eva hadde aldri hørt Hund ule før men ulet var for lavt til at folk kunne høre det. Hunds rop om hjelp var ikke ment for menneskeører. Nabohunden fanget opp signalet øyeblikkelig. Hvis det var en hund i verden som kunne vekke oppsikt var det nettopp nabohunden og kompisen til Hund. Dyret hoppet over hekken og inn på Evas eiendom. Stoppet ved inngangsdøren å satte i gang en lydrekke av bjeffing. Konserten kunne høres i hele nabolaget og var nok støy til at onkel Arne i lange kliv nærmet seg Evas hus. Det gjorde i tillegg fem andre naboer som raskt oppfattet sitasjonen. Arne knuste glasset på verandadøren å kom seg inn i huset gjennom den. Fra nabobikkja hadde satt på alarmen til sykebilen hadde parkert utenfor inngangen til Evas hus gikk det under 15.minutter.

Det var altså her Kim og Rune hadde parkert bilen. Halvt oppå fortauet og halvt på veien mens de interessert bivånet opptrinnet ved Evas hus. Hadde de vært kjent i området ville de voktet seg vel fra å parkere deler av bilen på fortauet. De kunne møte Svein Willy og hans grønne rullator. Svein Willy hadde en kognitiv svikt som kunne gjøre han rasende. Han kunne bli sint på søppelbøtter, feilparkerte sykler og baller på fortauet. Det fantes knapt den ting i verden ikke Svein Willy kunne bli sint på. Omgivelsene hadde tilpasset seg mannens kognitive svikt og søppelbøtter stod plassert rett. Sykler var ikke å se på fortauet. Heller ikke baller. Atferden til Svein Willy var spesiell men aller tyngst hadde han det selv etter raseriutbruddene han slett ikke hadde kontroll over. Svein Willy hadde hele sitt liv vært en snill mann og var nok det fortsatt. Bare alt var i orden og så ut som dagen før. Kim og Rune ante lite om faren som lurte bak dem men mannen bak den grønne rullatoren hadde allerede bygd opp sitt velkjente raseri og tok peiling på bilen som stod halvt oppe på fortauet. Med kirurgisk presisjon siktet han seg inn på bilens støtfanger og dundret sin grønne rullator inn i bilen. Svein Willy rygget tilbake noen skritt for han gjentok bragden. De to gjennomsnittsbandittene i bilen skjønte ikke hva som traff dem. Rune spant ut av bilen med en halv kaffekopp forankra i venstre hånd. Han var på tur bort til mannen før han besinnet seg. Det var om å gjøre og ikke vekke oppmerksomhet. Rune satte seg inn i bilen. Han ba kompisen om å komme seg bort fra stedet. Bilen var raskt i bevegelse å hindret Svein Willys tiende angrep på støtfangeren. Det hele var et absurd teater også for naboene som hadde sett opptrinnet ved sykebilen.

Full fart ut av bilen…..

-Nå har jeg riktignok ikke bil men hvis jeg hadde hatt en tror jeg nok at jeg ville ha bedt om navn og telefonnummer til mannen med rullator sa onkel Arne litt småsjokkert. – Tror neppe at det blir billig å få den skaden reparert. Snodige greier at de bare kjørte, avsluttet Arne mens han så den eldre bilen ta en sving lengre nede i gata å bli borte.

Kim og Rune var fortsatt rystet over opptrinnet men ville ikke lage oppstyr rundt hendelsen. De to kompisene parkerte noen hundre meter lengre ned i sidegata. Der ventet de to lokale heltene. Det var allerede så mørkt at de med letthet kunne ta seg fram til huset usett. De ventet til de var sikre på at sykebilen hadde forlatt området og at naboer hadde kommet seg hjem. Da de usett hadde kommet fram til verandadøren stirret de overrasket på det knuste vinduet.

-Herregud. De ber folk komme å plukke verdisaker, småsmilte Kim mens de varsomt lukket opp døren å bega seg inn i stuen. Hadde de to bandittene bare hatt en fornemmelse av hva som ville treffe dem hadde de flyktet å aldri sett seg tilbake. De så ikke at to store øyner var rettet mot dem fra en enorm hund som lå på kjøkkengulvet og Hund hadde bare ett mål. Angrip.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på din facebookside eller andre sosiale kanaler/portaler på nett. Så kan flere ta del i wolfsverden.com. Tusen takk. M.v.h. Marco Chr. Wolf.

Om folk nordpå – Del 2

Kjære leser. Før du leser denne historien bør du få med deg Om folk nordpå – Del 1. Den finner du i innholdsfortegnelsen. Så får du med deg hele historien. God fornøyelse.

Det finnes mange som har forsøkt seg på å tolke ordet katastrofe. Noen lykkes bedre enn andre men en ting ser det ut som om samtlige kan være enige om. En katastrofe inntreffer som typisk når du minst forventer en. De hadde samtlige takket ja til tilbudet om en overnatting på gården etter bilhavariet med punktert dekk. Leif og Britt hadde gitt uttrykk for at det bare var trivelig at folk stakk innom og samtlige utenom Leif hadde beriket seg med en kald pils denne fantastiske ettermiddagen i nord. Han hadde en oppgave igjen før han kunne innta samme drikke som bobilfolket. Han skulle kjøre båt. Det ble etter hvert klart at fersk sei var ønsket og mens de noble herrer jaktet på dem skulle damene sørge for tilbehøret. Sissel hadde selvfølgelig kommet med forslag om en plan B. I tilfelle det ikke fantes fisk, noe gårdens eiere lett hadde smilt bort som en total umulighet.

Var overraskelsen stor da de kom til gården ble ikke overraskelsen mindre da de kjørte ned til vannkanten og et naust av ny dato med en flytebrygge møtte dem. Det var ikke naustet som direkte stjal oppmerksomheten. Det var båten. Den var enorm. De hadde sett for seg en 14 fot stor åpen båt med en 10 hk maskin som putret bak. De hadde ikke sett for seg en 80 fot moderne cabincruiser med flere tusen hestekrefter. Leif fortalte at båten ble benyttet mye og dessuten i næring, uten at han utdypet dette nærmere. Var båten imponerende fra flytebrygga var den om mulig enda mer imponerende innvendig. Det var rett og slett ikke spart på noe og alt av moderne teknologi som kunne dyttes inn i en båt var der. Konrad var en sindig herremann som av natur ikke lot seg imponere av så mye. Heller akseptere. Nå var han kraftig imponert. Ikke så mye av båten men at den rett og slett var der og da. Odd hadde det litt verre. Etter mange år med snodige holdninger til folk nordfra og bygging av stereotyper var nok hans opplevelse av situasjonen mer som å gå fra en trebalje med et lite råseil, i hodet sitt, til et hotellskip. Der han nå befant seg. Leif hadde manøvrert båten ut av den smale vågen å fikk skipet opp i en fart på nærmere 30 knop. Det var knapt bevegelse i ølglassene og de enorme motorene hørtes kun som et sus. Det var både strøm i sundet og noen lette bølger slo mot skroget uten at dette kunne merkes. Etter 10 minutter ble farten mindre helt til båten nesten stoppet opp. Ekkoloddet hadde sett fisk et sted i dypet. Leif satte den ene motoren i fri og den andre på laveste hastighet. Koblet inn autopiloten å gikk ut på badeplattformen bak. Her var det rekkverk rundt hele plattformen som kunne fjernes ved behov og med en ”dings” i lomma som gjorde at båten stoppet hvis den fikk vann, var sikkerheten på plass. Hydrauliske mekanismer sørget for at plattformen kunne heisen opp og ned. Den kunne til og med hektes av selve båten. Lettbåten var plassert i et stort rom bak. Der fantes fiskeutstyr og redningsvester. Samtlige tre tok på sistnevnte og mens Leif monterte juksa som besto av et hjul påmontert sene, en søkke på noen kilo og tre angler, fant Konrad og Odd frem kniver og noen hvite plastkasser. – Det er mye småsei i dette området og akkurat nå er det storsei også. Den må vi hente dypere enn der småseien står. Derfor er det viktig at vi får ned bruket før småseien hekter seg på, fortalte Leif tilhørerne mens det tunge loddet trakk anglene hurtig nedover dypet. Katastrofen var nå ikke mindre enn noen minutter unna.

Mens Leif og Konrad forsøkte fiskelykken på babord side av båten hadde Odd funnet seg ei småseidorg. Denne hadde en pilk i enden og over ti små angler av ulike farger og typer. Denne tok han med seg å gikk opp i båten på styrbord side. Der ville han prøve fiskelykken. Han slapp anglene ut fra ripa å fikk ut det meste av senen på dorgen. Som en ekstra sikkerhet for seg selv og dorgen viklet han senen rundt høyre hånd fire ganger før han begynte å fiske. Nå kan det være at ikke alle spørsmål man har til havets mange arter er besvart eller at en sannhet behøver å være rett. Det kan være at en stor fiskestim på et gitt tidspunkt bestemmer seg for å gjøre noe hel annet enn det man først trodde. Noe helt uventet og tildels skremmende. Tilfeldighetene gjorde at utstyret til Leif med hans storseiangler befant seg omtrent på samme favner i sjøen som Odd sine småseiangler gjorde. Hva som gjorde at stimen med storsei hadde beveget seg fra dypet og hadde posisjonert seg på samme sted som anglene vites heller ikke. Det som derimot kan fortelles er at denne stimen med storsei praktiserte de sterkestes rett. Ikke en av storseiene som samtidig tok ”agnet” var under 10 kg. For Leif og Odd var ikke dette noe direkte problem. De hadde tre angler ute og selv om det ble bom stopp på hjulet et øyeblikk var storseien uten en eneste sjanse til å redde livskiten. Leif ropte til Odd at han måtte få opp anglene øyeblikkelig fordi storseien sto så høyt i sjøen, men det var for sent. Odd fikk et betydelig problem. Han hadde viklet senen rundt hånden. Trykket som kom etter at snart 150 kg med muskler hadde stupt mot anglene samtidig var enormt. Senen formelig spiste seg inn i neven hans. Det hele hadde nok gått bra til slutt hvis fisken hadde gjort som vi mennesker trodde den ville gjøre. Flykte over hals og hodet i alle retninger. Det gjorde de altså ikke. Biomassen med anglene i kjeften ”fulgte flokken”. Den gikk fra styrbord til babord side av båten, på tvers, og senen som fulgte 12 kjempene løver et sted der nede fulgte etter. Det var da hylet fra en vettskremt mann kom og katastrofen var et faktum.

Fra verandaen der de tre damene satt kunne de se en hvit prikk langt ute i fjorden. Det var båten der tre menn skulle jakte på lykken å bringe til gårds kortreist mat. Det var en fantastisk utsikt over landskapet fra verandaen og fra bilveien hørtes det bare et sus. Det fantes ikke en sky på himmelen og med en temperatur på over 25 varmegrader var det godt å leve. Akkurat i det øyeblikket. Akkurat der og da. Både Sissel, Nina og Britt hadde fordelt arbeidsoppgavene å ville stille med absolutt det beste, signert av de beste. Både forrett og hovedrett ville bestå av sei. Tilvirket på ulike måter og ikke i nærheten av hva som ble forventet av kvinner for 10-15 år siden. Dette var retter som med glans ville passere en internasjonalt berømt restaurant med berømmelse. Damene på verandaen drakk kald hvitvin å nøt dagen. Nina beskrev skjebnen som mer enn god med det faktum at punkteringen slett ikke hadde ført til noe negativt. Naboen hadde reparert bakhjulet på bobilen. Han hadde brukt både tid og kløkt på samtlige hjul. Nå var de skrudd sammen slik de burde være. Selvfølgelig hadde også han, som Leif, brukt noen mer enn akseptable gloser i Sissel sine ører for å fortelle hva han mente om bilutleiefirmaet som hadde montert dekkene. Verken Sissel eller Nina ønsket å utdype temaet noe nærmere. Mobiltelefonen til Britt våknet plutselig til liv mens damene satt å nøt ettermiddagssolen. –Det har skjedd en ulykke, sa Britt stille etter samtalen. Hun så på Sissel. Før hun rakk å fortelle videre ble de avbrutt av en gjennomtrengende høy lyd som kom fra fjellet bak dem. Det enorme Sea King redningshelikoptret gikk over hustakene på gården og hadde retning mot den hvite prikken som lå ute på fjorden. Samtlige tre stirret etter kolossen som ble mindre og mindre for hvert sekund før den sto stille over den hvite prikken der ute.

Hylet var enormt. Det var et rop om hjelp der Odd ikke en gang fant ord. Det var bare et hyl. Odd hadde ikke brydd seg med å hespe av senen han hadde kveilet rundt neven. Han hadde nok med å få opp den tunge børen som slett ikke hang slapt i enden av snøret. Langsomt fikk han opp favn etter favn inntil tragedien skjedde. 12 kjempende storseier godt over 10 kg, alle sammen, hadde svømt stort sett i samme retning. Den retningen ble dårlig nytt for Odd. Senen hektet seg fast på vingene til propellen. Katastrofen var et faktum. Både for Odd og seiene. Det hele gikk fryktelig fort både over og under båten. De 12 fiskene var plutselig på vei opp til overflaten uten at de kunne gjøre motstand. Snøret som Odd hadde fått opp var på vei rundt propellen og Odd fikk ikke tid til å tenke at han nå måtte hespe av seg senen som var tvinnet rundt neven. Det var akkurat i det øyeblikket mannen oppdaget tabben at han hylte. Leif hadde hørt at motoren justerte seg å skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd. Han spant rundt på plattformen bak i båten å stupte i retning Odd. I det samme øyeblikket senen strammet skikkelig til hånda fikk Leif kappet snøret. Odd fossblødde fra hånden å sank i kne ved ripa. Hvit i ansiktet. Leif hadde kappet et sekund for sent til å hindre blodet til å flyte men oseaner av tid igjen til å redde ”stumpene”. Leif fortsatte ferden inn i båten å fikk satt motoren i fri. Det var ikke mange sekundene før 12 storseier ville vikle seg inn i propellen. Dette kunne ført til en effektiv filetering av fiskene men mest sannsynlig til motorhavari. Det som hadde vært en trivelig fisketur var nå kaos og uhygge. Konrad forsøkte etter beste evne å få kuttet senen samt tvinne den opp men arbeidet gikk langsomt. Adrenalinet Odd nå hadde fått tilført fra egen kropp begynte å virke slik at smertene avtok. Det tok noen minutter før karen var frigjort men katastrofen var og ble et faktum. Han måtte få hjelp og det fort.

Leif hadde hentet førstehjelpsutstyr og mens Konrad etter beste evne forsøkte å få minimalisert blodutslippet på Odds høyre hånd var Leif opptatt i styrhuset. Han hadde to problemer. En mann som måtte få øyeblikkelig hjelp og propellen på babord side som måtte bli frigjort snart 150 kg storsei. Slik sitasjonen var der og da lå skuta ”for lik”. Han hadde fortsatt en motor som kunne startes men da måtte han være sikker på at ikke 12 sprelske storseier ville representere noen fare. Det gikk ikke mange minuttene etter samtalen med Hovedredningssentralen for Nord-Norge før Sea King-maskinen var i lufta. Det tok heller ikke mange minuttene før redningshelikoptret fra Bodø hang over båten å pisket opp sjøvann i alle retninger. Konrad og Leif hadde fått Odd fram på baugen av båten der en redningsmann hektet han fast, løftet han opp å plasserte han sammen med en lege om bord i den enorme maskinen. Det hele gikk fryktelig fort. Med et brøl satte maskinen seg i bevegelse å tok peiling på samme kurs den hadde kommet fra. Sveipet over eiendommen til Leif og Britt for så å forsvinne. Det ble helt stille om bord i båten. – Godt sjømannskap eller ikke. Akkurat nå driter jeg i det, sa Leif mens han skjenket seg en Cognac. –Jeg trenger den. Leif smattet noen ganger etter inntaket, samlet tankene litt, før han og Konrad gikk til verket. De måtte få opp fangsten som fortsatt befant seg et sted der nede. I løpet av hendelsen hadde faktisk ulykke snudd seg til hell. Småseidorga hadde hektet seg fast i snøret til storseijuksa og etter ikke så alt for mye styr lå 15 enorme storseier plassert i to store plastkasser. Selv om ikke senen var noe problem for babord motor ble ikke den brukt mot land. – Det triste er situasjonen til Odd, sa Leif da de klappet til kai i vika der båten lå fortøyd. –Det som likevel er en oppmuntring er at denne fisketuren ikke kommer til å bli glemt. Ikke av noen, humret Leif.

Selv om situasjonen var noe absurd ble kvelden trivelig for de tre som var igjen. Det gikk bra med Odd. Det var noen mindre brudd og noen sener var slitt av, men alt i alt gikk det hele greit. I tillegg til turen med Sea Kinghelikoptret fikk Odd en ny flytur. Selv om bruddet ikke hadde forårsaket noe som ikke kunne repareres måtte reparasjonen tas samme kveld i Tromsø ved Universitetssykehuset. Mens det skjedde hadde Leif, Britt, Nina, Konrad og etter noen gode runder med vin også Sissel kommet seg til hektene. På sin underfundige måte var det Leif som hadde oppsummert hendelsen samt fått den inn i en kontekst som man kunne lære av. Ikke at det var forbundet med noen direkte fare å fiske storsei med ei småseidorg men heller det om en kniv. En kniv som ikke er der når man trenger den. –En kniv i et beltet er en selvfølge i kystsamfunnene, fortalte Leif. I dag bruker Redningsselskapet millioner på reklame av overprisede redningsvester som sikkert er helt bra men de burde i tillegg reklamere for en kniv. Vi nordpå har lært i generasjoner at det å ha en kniv i beltet kan bety forholdet mellom liv og død, beskrev Leif etter måltidet. – Det er mange fiskere som har druknet på sjøen. Noen har overlevd etter båthavari fordi de har brukt kniven som de hadde i beltet til å komme seg opp på kjølen av båten. Dette er arven vi fikk fra våre foreldre og våre foreldre av sine foreldre igjen. Det var nettopp denne tradisjonen eller sikkerheten som reddet hånden til Odd. Leif tok en liten kunstpause før han avsluttet sitt resonnement. – Det å ha en kniv for hånden reddet en hånd.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på sosiale medier. Så får andre lese fra Wolfsverden. Du kan også melde deg inn i facebookgruppen Wolfsverden 2015. Tusen takk.

Om folk nordpå – Del 1

På sett og vis ligger det noe i at fordommer fordummer. Fordommer er i tillegg et begrep og en tilstand hos den enkelte som kan gi en god historie. Noen av disse historiene bør ikke fortelles. Andre kan godt slippe til i det offentlige rom. Slik som denne historien fra familien Wolf. For å forklare hendelsesforløpet må vi trekke historiske paralleller til nord-sør problematikken. Altså fattige mennesker på kloden vår i sør og rike mennesker på kloden vår i nord. Trekker vi dette til Norge kan vi ønske velkommen til ”annerledeslandet”. Her mener mange folk sørpå at folk nordpå tærer på landets ressurser og beiler på fellesskapets NAV-kasse. I alle fall mener min tantens venninne Sissel det og hun mener det med alvor og iver i samtlige diskusjoner der folk nordpå er et tema. Hennes mann Odd er ikke spesielt mye mer ettergiven når det gjelder folk nordpå skjønt jeg har han mistenkt for å spille på lag med sin kone for husfredens skyld. Alt i alt bunner vel disse fordommene i situasjoner som skjedde på 60 og 70-tallet. Folk nordpå fikk også TV på 60-tallet. Mange ble værsyke etter at fjernsynet visualiserte tilstanden med symboler som paraplyer og sol. Det var stort sett bare paraplyer nordpå og sol sydpå på 60-tallet. Dermed la mange, hals over hodet, på flukt til sydlige strøk der paraplyer på værkartet var en mangelvare. Dessverre var ikke alle velkommen i hovedstaden. Annonsetekster med hus til leie i Oslo inneholdt som regel en setning om at nordlendinger ikke var velkommen til å søke. Heldigvis ble folk nordpå reddet som gruppe av en ny gruppe som var enda svakere i oslofolks øyner på 70-tallet. Pakistanere. Da ble på sett og vis folk nordpå tatt inn i varmen selv om de fleste i hovedstaden var skeptisk. Dessverre har nok mange fromme mennesker sørpå holdninger til folk nordpå som ikke er helt i tråd med virkeligheten. En av disse er som nevnt Sissel. Det er egentlig hun og hennes mann Odd som er hovedpersonene i denne fortellingen. Mest på grunn av deres syn på folk nordfra og det faktum at en katastrofe inntreffer når du minst aner det.

Det hele har en begynnelse. Også denne historien. Under et godt måltid i gode venners lag med påfølgende stettglass, med over 40% alkoholholdig drikke, ble min søster Nina og hennes samboer Konrad enige med venneparet om å stikke nordover i løpet av sommeren. Min søster hadde vært nordpå tidligere men ikke lengre enn Tromsø. Konrad hadde i sin ungdom kjørt til Brønnøysund. Odd hadde vært i Trondheim og Sissel hadde knapt nok vært på Lillehammer. Det var beholdningen etter opptellingen av vågale øyeblikk i vennegjengens liv. Det var vel egentlig Sissel som var den utløsende faktor til denne bestemmelsen. Når sant skal fortelles tror jeg nok at min søster og hennes samboer begynte å bli litt lei av å høre om folk nordfra der halvgale nordlendinger fortalte sexhistorier til en forsamling av halvfulle tomsinger som hylte av latter på Rorbua i Tromsø. Eller folks levebrød som stort sett besto av å stjele rein fra hverandre. Eller fiskere som beitet på subsidier. Eller hele Nord-Norge som stort sett fikk sin lønn hentet fra de tre T-er. Trygd. Tilskudd. Tipping. Det å fortelle Sissel at Nord-Norge hadde stått for nasjonens verdiskapning siden 1400 – tallet var like meningsløst som å spikre bringebærsyltetøy fast i taket. Det gikk heller dårlig. Sissel hadde skapt stereotyper av stort sett all levende organisme nord for Gardermoen. I tillegg hadde folk nordpå et språk som stort sett besto av to til tre bannskapsord i hver setning. Dessuten kunne de be både politi og andre statstjenestemenn om å reise så langt til helvete som de bare kunne komme etter først å ha titulert dem som hestkuker. Sissel hadde selvfølgelig folk i omgangskretsen som kom nordfra eller hadde nærmeste familie der men for henne var dette urbaniserte mennesker med takt og tone som hadde valgt bort villmarks- og villmannslivet.

DSC_3566

Reisen som var planlagt skulle begynne i Trondheim. Der hadde Konrad leid en stor bobil som skulle frakte både dem og venneparet inn i polare strøk av Kongeriket Norge. Inn i villmarken og det ukjente. Tett mot iskanten til Nordpolen. Fra Gardermoen til Værnes gikk reisen med fly. Deretter med en bobil som ikke akkurat var liten på veien og heller ikke hadde mangel på motorkraft. Målet var egentlig en rundtur og med sangen til DDE om ”å ta E6 den strakaste veien” ville turen gå til Bodø og tilbake via Kystriksvei 17 og himmelblålandet Helgeland. Selv om venneparet ikke ville passere halve lengdedistansen på Norge, målt fra Svinesund til Kirkenes, på turen var det langt nok for Sissel og Odd. Det faktum at de ville passere polarsirkelen var en bekreftelse på den vågale turen for de urbane menneskene fra sør. Det hele begynte egentlig pent og pyntelig. Odd hadde sine småparanoide øyeblikk og et møte med en bobil ble ett av dem. Etter kun noen hundrede meters kjøring beordret han full stopp. Han klatret ut av doningen for å kontrollere hjulene. Fant fram verktøykassen å teitet mutrene på samtlige hjul til etter beste evne og kraft. I følge Odd var ”respatexhaugen” farlig i utgangspunktet og han ville i alle fall være sikker på at ikke hjulene fant på å spinne i en helt annen retning enn etter en asfaltert vei. Påmontert en bobil. Dessuten mente Odd at safaribiler burde være tingen når man skulle nordpå. Man kunne aldri vite hvordan veiene ville respondere på en så stor bil. Om ikke akkurat veiene så møtende trafikk. Odd skulle få delvis rett. Noen steder var veiene av en slik beskaffenhet at folk sørpå hadde vært på nyhetsbildet daglig og på NRK-nyhetene hver hel og halv time hvis urbane mennesker skulle frekventere en slik standard om så det var en skogsvei sørpå. Likevel gikk det meste bra helt til de var midt mellom to småbyer et godt stykke på veien. Bobilen begynte å oppføre seg merkelig på veien og Konrad plasserte doningen på en innkjørsel. Stedet hadde ikke noe navn på bilens elektroniske kart og selv om naturen rundt dem var nydelig var humøret til både min søster og hennes samboer ikke akkurat lystig eller klar for naturopplevelser. Odd var den første som hoppet ut av bobilen for å konstatere det faktum at de hadde punktert.

-Ingen store problemer, messet Odd fra utsiden. –Her er det bare å skifte hjul. Odd tok på seg ansvaret for heltedåden med entusiasme og pågangsmot. I over en time holdt han på helt til entusiasmen ble borte og hans heltedådstatus forsvant som nattdugg over ei eng en vakker sommermorgen. Sissel hadde begynt å bli mer enn urolig. Mange timer med National Geographic Channel ukentlig hadde lært henne at ville dyr kunne sprette omtrent ut av løse luften. Spesielt der og da. Hun så for seg ulv, bjørn og gaupe angripe de stakkar små hjelpeløse menneskene og mente bestemt at samtlige burde gå inn i bobilen. Det var akkurat i det øyeblikket at redningen kom. En stor rød traktor stoppet og en mann i 40-årene hoppet lett ut av maskinen. Han var prototypen på alt som befinner seg av biomasse i en traktor. Ikledd en grønn kjeledress med Felleskjøpet synlig på brystkassa og en sort caps iført et rødt traktormerke. De brune støvlene som sikker var ”semsket” innvendig gav fyren en levendegjøring av det man kunne forvente seg på ”Landbrukshalvtimen” som ble sendt på NRK den gang folk lyttet oppmerksom til en landbrukshalvtime. Hvor fyren kom fra var det ingen som filosoferte over. Det var ikke en bosetning å se noe sted. Det faktum at han var der fikk vel egentlig håp tent. Karen hentet en lang jernstang som han monterte på nøkkelen men ikke en eneste mutter rikket seg. Til tross for nye krefter mot mutrene.

-Hvem i helvete har montert disse hjulene på bilen, undret traktormannen. –De kan umulig være riktig bevart. Skru til mutre på en slik måte, sa mannen temmelig irritert. Odd klødde seg i bakhodet mens han forsøkte å finne noen ord som passet for anledningen men lot det være. De tre andre stirret på Odd og samtlige hadde episoden i Trondheim friskt i minne da han virkelig tok et krafttak for hjulsaken. -Jeg får slepe dere opp til gården. Vi får se om trykkluft kan hjelpe, mente den grønnkledde bonden. –Hvilken gård, spurte Sissel mens slepet var i gang. –Her finnes jo ikke et eneste hus. Samtlige i bobilen nikket til Sissels utsagn. Det var virkelig ikke et eneste hus i området. Det eneste som fantes var en katastrofe og den var ikke mer enn noen timer unna. Lite ante de fire hva som ville komme.

Den store røde landbruksmaskinen trakk bobilen med letthet. Konrad var ikke sikker på om dette var en helt god ide siden hjulet var stort sett uten luft. Etter noen hundrede meter fra stoppestedet gikk det en sidevei som traktoren og bobilen fulgte. Slepet var nå ute av hovedveien. Den var til og med asfaltert noe som samtlige fire egentlig burde stusse litt over. Det gjorde derimot ingen av dem. Sissel hadde sett for seg et lite statssubsidiert småbruk med noen høner, rein og sauer. Ei sliten kone med minst seks støyende barn og et hus som skrek etter maling. Det som møtte dem var nok til at Sissel ble målløs. Det skal noe til for å stoppe skravla på den dama. Et enormt hvit hus i T-form var det første som viste seg frem på gården. Da doningen stoppet og gjenget entret eiendommen så de en enorm garasje. I hagen var det flere sittegrupper bygget opp av tømmer. Bakken var steinbelagt. Det var bygd et enormt boblebad nær en like stor hytte som stod nær bolighuset. I tillegg kunne bobilgjenget telle tre store annekser som var plassert idyllisk på eiendommen. Ettermiddagssolen forsterket inntrykket. Det var rett og slett vakkert og alle fire ble sittende i bobilen helt til traktormannen åpnet døren.

-Nå er det tid for kaffe, messet han muntert mens han geleidet følget mot hovedbygningen. –Har snakket med en nabo som kommer for å se på dekket. Han kommer snart, fortsatte den grønne mannen i Felleskjøpuniform før han endelig gav oss et navn. – Jeg heter Leif. Hils på Britt, smilte mannen. Husets dame var en smilende og lys dame i lys sommerkjole. –Trivelig med gjester, smilte hun. Sissel og Odd var fortsatt målløse mens min søster Nina og Konrad taklet situasjonen sånn passe bra. Det er ikke enkelt når man er sterk i troen på at jorden er flat til å takle sannheten om at kloden er oval. For Sissel og til dels Odd var ikke dette forventet. Ikke i det hele tatt. Ikke nordpå. Der skulle det være armod, bannskap og tullinger som fortalte sexhistorier til halvfulle folk.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Var situasjonen noe uoversiktlig i hodet til Sissel akkurat der og da skulle den ikke akkurat bli bedre. Britt kunne fortelle at anlegget slett ikke var deres bostedet. Det var et sommerhus som familien og venner forsøkte å benytte så mye de kunne. Spesielt om sommeren. Det hele var egentlig absurd. Ikke fordi det fantastiske anlegget lå der og fire personer sørfra hadde ankommet men det faktum at ingen hadde trodd at noe slikt kunne eksistere og attpåtil som et sommerhus. –Hadde anlegget stått i Oslo-området hadde vi sikkert snakket om over 40 millioner, hadde Sissel visket til Nina. Nå var ikke anlegget i sør. Det var i nord og mens naboen mekket på bobilen ble vennegjengen invitert til å bli på gården til dagen etter. Den store bobilen ville nok få på seg et hjul i løpet av kvelden men det var for sent til å kjøre videre, mente Leif som hadde fått av seg landbruksdressen og hadde iført seg noe helt annet enn grønne farger. Den tidligere traktorkjøreren hadde invitert til middag. På menyen sto en rett som fortsatt svømte intetanende ikke så alt for langt fra der de nå satt å nøt en vakker og varm ettermiddagsstund et sted nordpå. Sissel hadde ristet av det første sjokket og lurt på om det ikke ble langt å reise fra sør til nord så ofte. Hun ble vel ikke spesielt mye klokere da svaret kom. – Fra sør, smilte Britt. –Neida. Dette er sør for oss. Vi kommer mye lengre nordfra, fortalte husets kvinne. Det var kanskje i det øyeblikket at Sissel begynte å betvile egne holdninger til folk nordfra uten at hun uttrykte det der og da. Hun ble stille, svært stille, en egenskap som de tre andre bobilreisende ikke ante at kvinnen var i nærheten av å ha. Hadde bare Nina, Konrad, Sissel og Odd kunne ant hva som ville komme hadde de høflig takket høflig nei til invitasjonen. På sett og vis kunne det vært en fordel av og til å ta en liten titt inn i fremtiden. Det kunne de ikke og katastrofen lå nå bare en time unna samtlige i tid.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på facebook eller andre sosiale medier. Så får andre også lese fra wolfsverden. Du kan også gå inn på facebook og melde deg inn i facebookgruppen wolfsverden 2015. Takk skal du ha.

Onkel Arnes reise – siste del

NB! Kjære leser. Hvis du er ny på denne siden anbefaler jeg at du begynner fra første del av onkel Arnes reise. Dette for å få med deg hele reisen. Ikke bare slutten. Du kan gå inn i innholdsfortegnelsen på denne bloggen.

Med vennlig hilsen – Marco Chr. Wolf

De to russiske kvinnene var i høylytt krangel. Det hele hadde startet da en av kvinnene hadde funnet en liten gul veske med motenavnet Michael Kors trykket i gullbokstaver. Den russiske damen som kom først hadde fått prutet prisen ned til 40 TL og hadde lagt vesken fra seg på et lite bord hos veskeselgeren for å se på andre produkter. Uten å betale for vesken. Det var her den andre russiske damen fant vesken. Dessverre hadde veskeselgeren bare en igjen noe som ble opphavet til krangelen mellom de to damene. Da den sist ankomne russiske damen skulle betale for vesken hun fant på bordet formelig eksploderte den først ankomne damen. Det var slik situasjonen var da onkel Arne og jeg ankom markedet i Camyuva, noen timers kjøring fra Kalkan mot Antalya.

-Russiske kvinnfolk, sukket Arne mens han stoppet opp for å se på opptrinnet. -En russer er sikkert helt ok. Kommer det en til er det krig. Slik står de sikkert også på Krim. Sliter og river i eiendel som en gang var i Ukrainsk eie. Onkel Arne fant tiden inne til å iverksette en ny rolle. Denne gangen som fredsmegler. Rolig gikk han fram til begge kvinnene. Kvinnene var så opptatte av krangelen at de ikke så den sorte og gule kjempen som langsomt beveget seg bort til åstedet. Kvinnene var så vidt passert 1.50 i høyde og var like bred som de var høy. Begge to. Kvinnene oppdaget ikke kjempen før han hadde bøyd seg ned og skrek høyt ”BØ”. Begge kvinnene reagerte øyeblikkelig. Slapp vesken som falt ned der de hadde stått. Den ene kvinnen skvatt inn i armene på veskeselgeren som hadde store problemer med på holde kvinnen på to føtter. Den andre var ikke så heldig. Hun forsvant inn i et stativ med kjoler til selgerens store fortvilelse.

-Kvadratiske russiske kvinner er lettskremte, humret Arne mens han bøyde seg ned å ga veskeselgeren Michael Kors vesken som sikkert hadde kostet 4000 tl. i original form. -Hadde vi hatt tid hadde vi malt en hvit stripe rundt magen på begge. Vi kunne brukt dem som badeballer. Til tross for mine protester om at akkurat slike bemerkningen ikke var passende mente Arne selv at han bare hadde bragt orden i kaoset på markedet i den lille byen og kunne dermed unne seg en god kommentar.

Det hele hadde startet dagen før. Etter at fergen hadde bragt oss tilbake fra Mais til Kas hadde vi bestemt oss for å kjøre en ettermiddagstur til Demre eller Myra som stedet kanskje er mest kjent som. Vi tok en titt på julenissen som var plassert midt i byen. Gikk sammen med en mengde russere inn i St. Nicholaskirken. St. Nicholas er i enkelte religioner en stor helgen. Hit kommer troende for å legge en lapp om sine ønsker på det som skal illustrere biskopens kiste i et av kirkerommene. Vel, vel! Ikke akkurat min egen tro men min barnetro om at julenissen kommer fra Nordpolen ble rystet i grunnvollene da det viste seg at han egentlig kom fra Tyrkia. ( Håper forstandige mennesker holder sine barn unna denne bloggen.) Etter en titt på de mange gravmonumentene hogget inn i fjellet gikk turen tilbake til Kalkan. Det var på veien dit at vi bestemte oss for å kjøre mot Antalya neste dag. Både Michelle og Zeliha var i Istanbul og ville ikke komme tilbake til Kalkan før sent på kvelden neste dag. Dessuten hadde familien noen kjenninger som hadde feriehus i området. Selv om ikke de var tilstede ville vi ta en titt. Michelles faste sjåfør, Metin, hadde selvfølgelig stilt seg til disposisjon for ekspedisjonen men vi takket høflig nei til hans fromme ønske om å kjøre oss. Han hadde sikkert bruk for en fridag. Vi takket også høflig nei til lån av bil. Den enorme Bentlyen ville vekke oppsikt. Det samme ville den nye hvite Mustangen gjøre. Med å ha kjørt sistnevnte bil ville samtlige politikontroller ha stoppet oss bare får å ta en titt under panseret på bilen. Vi lånte Zelihas knall gule franske bil dagen etter. Det passet selvfølgelig onkel Arnes kleskodeks aldeles utmerket da han entret hotellets frokostsal med gule sko, gul hårsløyfe, og resten sort. Turen mot Kemer gikk uten problemer. Etter Demre møtte vi en svært vanskelig kystvei fram til Finike. Mot Kumluca en motorvei mer eller mindre uten trafikk. Vi stoppet ikke før vi hadde passert Kumluca på et høydedrag der vi kunne se dalen og byen under oss.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Hva i himmelens navn er det vi ser, utbrøt Arne da han fikk se utover dalen og byen. Det så ut som om solen speile seg i glass over et enormt område. -Det er drivhus, sa en tysk turist som stod ved siden av oss. Det dere ser er et område som er en betydelig leverandør av tomater på verdensbasis. Vi var begge målløse. Både min onkel og jeg hadde vært mange ganger i USA og trodde vi hadde sett det meste men drivhus over et så enormt område hadde vi ikke fått øye på i USA. Vi ristet av oss forfjamselsen å dro videre. Forbi fortidsbyene Olympos og Phaselis og svingte av hovedveien ved et skilt som minnet om Hollywood men der det stod Camyuva. Det var et stor marked i landsbyen og gaten ned mot hovedsentrum var tettpakket av salgsbiler. Vi svingte innom stedet der venner av familien hadde feriehus før vi tok en titt i sentrum. Den lille byen så ut som om den ikke hadde bestemt seg enda for hva den ville være. En trivelig liten landsby eller et tilholdssted for turisthoteller. I alle fall var strandsonen dekket av hoteller mens området opp mot Taurusfjellene så ut som en blanding mellom lokal bebyggelse og nye anlegg med feriehus. På sett og vis gjorde denne blandingen området litt sjarmerende. Det var altså hit vi var kommet og det var på markedet i Camyuva at onkel Arne nettopp hadde skremt ”livskiten” av to russiske damer som hadde kranglet om en ”fakeveske” fra selveste Michael Kors. Nå sant skal sies tror jeg at den amerikanske motedesigneren med en nettoformue på over 1. milliard USD hadde smilt litt over opptrinnet selv om han sikkert kunne tenke seg 1.milliard USD til hadde det ikke vært for Tyrkias ønske om å beholde basarene med ”fakevarer” slik at folk i Tyrkia kunne selge, folk kunne kjøpe og folk kunne treffe hverandre. Når sant skal fortelles tror jeg neppe Arne var opptatt av motevarer eller hvem som hadde opphavsrett eller ikke. Han hadde funnet seg en feriekjæreste i Kalkan som var en betydelig moteaktør på verdensbasis men for min onkel var det knekkende likegyldig om hun vasket på stedets pub eller hadde milliarder av USD i banken og kom fra USA. Min onkel var og ble i nuet. Det som har vært har vært. Det som kommer det kommer, mente Arne. Det som er akkurat nå er hva som er interessant.

Opptrinnet med de to kvadratiske damene var selvfølgelig oppfanget av omgivelsene. Der det er en russer er det som regel en til og på markedet var det selvfølgelig ikke noe unntak. Det var en skokk av dem. Noen tok det hele med humor mens andre høylytt fordømte handlingen. Et russisk par i 60-årene hadde stoppet opp. De hadde plassert seg litt utenfor begivenhetens sentrum. Da vi passerte paret snakket mannen til oss på norsk og smilte.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Det å skremme eldre russiske damer er omtrent som å kaste en granat inn i en moske. Det gir enorme ringvirkninger samt fører til hevn. Onkel Arne strålte som ei sol over nyheten om en norsktalende russer. Paret kom fra Arkhangelsk og dialogen ble penslet fra lettskremte russiske damer til Pomorhandelen mellom våre to land. Mens Arne og det russiske paret fra nord-Russland småpratet gjennom endeløse rekker av klær kjøpte jeg inn frukt og grønt. Prisene var utrolige. Midt på markedet var det en sittegruppe der stort sett nordmenn fra området hadde tilholdssted og delte en pils eller fire i lystig lag mens en salig blanding av turister og fastboende hastet i alle retninger. Onkel Arne hadde selvfølgelig invitert det russiske ekteparet på restaurant. Han beordret meg i bilen for å kjøre noen kilometer til Kemer. Her beordret Arne full stopp da vi kjørte forbi Merhaba Garden Restaurant.

-De som velger å kalle en restaurant for ”Goddag restaurant” fortjener et besøk, messet Arne. Det å kjenne igjen nasjonalitet er avgjørende for å skape trygghet og dermed salg i en restaurant. Ikke bare i Tyrkia. Utrolig nok klarte kelneren, som senere viste seg å være en av eierne, å ønske paret bak velkommen på russisk og vi to som satt foran velkommen på norsk. Dette uten at vi hadde lukket opp kjeftene våre å uttalt et eneste ord som han kunne høre. Det viste seg at personen ikke bare kunne norsk og russisk. Han snakket en rekke språk flytende og kunne fortelle at akkurat denne restauranten var tilholdssted for svært mange fra Norden som bodde i området. Hvordan han klarte på plukke oss ut som nordmenn og russere forblir fortsatt en gåte.

-Har alltid ment at språk gir makt, fortalte russeren. Det var ingen ved bordet som var uenig i den setningen. Rundt oss satt svært mange nordmenn og alle følte seg godt mottatt i restauranten. -Hva ville skje hvis en av de som jobber her har en dårlig dag. Det kan jo skje, mente Arne som fikk svar fra mannen som hadde tatt imot oss.

-Vi kan dessverre ikke ha dårlige dager. Dette er hva vi lever av og dårlige dager får vi heller samle på til etter turistsesongen, svarte innehaveren. Det ble en utrolig velsmakende middag og en glad gjeng som forlot ”Goddag restaurant” etter nesten to timer. Vi brukte en time ekstra for å spasere gjennom gågaten i Kemer. Ryktene om at næringsdrivende nærmest kaprer deg på åpen gate for å få deg inn i butikkene måtte være hentet fra ”Tusen og en natt” eller andre eventyr for ingen dro i oss. -Nye lover i Tyrkia som forbyr næringsdrivende å rive eller slite i folk, forklarte russeren. -De kan få en skikkelig bot eller miste næringsbevilgningen sin hvis de gjør det, forklarte han. Vi hadde vært turister i en dag og ville komme tilbake til Kalkan utpå kvelden. Både onkel Arne og fortelleren var blitt invitert til Arkhangelsk i Russland og paret var selvfølgelig invitert til Norge da vi satte dem av utenfor hotellet i Camyuva.

Dagen gikk mot kveld da vi igjen kjørt inn i Kalkan. Det hadde vært en lang dag. Vi ville ikke se Michelle og Zeliha igjen før neste dag og bestemte oss for å besøke en pub før vi lot natt bli en ny dag i hotellets svært behagelige seng. Onkel Arne hadde selvfølgelig kortet ned kjøretiden med å fortelle om pomorhandelen mellom Russland og Norge så kjøretiden fra Kemer til Kalkan ble egentlig ikke så alt for lang. Vi hoppet over de typiske engelske restaurantene. Ingen av oss var spesielt interessert i engelsk overklasse og dannet språk. Slett ikke Arne. Vi fant oss en pub i en sidegate og onkel Arne fant noen gamle kjenninger han mer enn gjerne ville hilse på. Helt innerst i det mørke lokalet satt et gjeng som vi øyeblikkelig dro kjensel på. I alle fall to av ungdommene. De hadde etter beste evne forsøkt å rane min onkel noen dager før i Kas. Man kan vel si med vekslende hell. Den ene hadde gips på høyre hånd etter det møtet. Ungdommene la ikke merke til hvem som kom inn i lokalet. De pratet høylytt og kameratslig om store og små begivenheter. De drakk pils og var i perlehumør. Arne smilte fra øre til øre mens han gikk bort til kelneren. De to ungdommene som hadde hatt nærkontakt med Arne satt med ryggen mot inngangsdøren. Kelneren hadde for lengst fått historien om lommetyvenes møte med sin overmakt. Han fortalte Arne at egentlig var ungdommene ok og hadde fått jobb ved et hotell i Kalkan etter et ønske fra Michelle. Dette ønsket hadde lokale myndigheter ikke akkurat så spesielt mye imot. Det hadde de to ungdommene ikke heller. Ønsket mellom hotell eller fengsel var lett. Det samme var trusselen om at gjentakelse ikke akkurat var noen anbefalt ide noe ungdommene ikke hadde en eneste hjernecelle som ikke forsto. Dette gledet selvfølgelig Arne men langt fra de to unge som nå hadde oppdaget faren og hadde få eller ingen fluktmuligheter. Det ble helt stille ved bordet helt innerst i puben da de oppdaget hvem som var i lokalet. Arne gikk rolig bort til bordet der ungdommene satt. Sannsynlig var gleden over at de ikke ble fengslet og det faktum at de hadde fått seg en jobb øyeblikkelig visket ut til en navnløs redsel som spredte seg i kroppen til de to.

-Så hyggelig å møte dere igjen. Hører at alt har ordnet seg for dere, sa Arne som hadde langt hver sin hånd på skuldrene til begge ungdommene. -La meg være med å feire ny jobb med å spandere en øl på dere, sa Arne humoristisk og ungdommene stirret vantro på den sorte og gule kolossen som var reist foran dem. Redselen var nå byttet ut med et spørrende uttrykk. -Jeg spanderer alltid øl på gode venner, forklarte Arne ungdommene mens han smile fra øre til øre.

Slik er onkel Arne. Familiens sorte får og mannen som har rørt stor sett de fleste han har møtt på sin vei. Et eventyr av en mann som egentlig er født på rett plass til feil tid. Kanskje han burde vært født en gang i fremtiden med sine holdninger. Slik ble også vår reise til Tyrkia. En reise som startet med dartpiler kastet på et kart over Middelhavet og endte med mer enn et hyggelig kvinnelig bekjentskap for oss begge. Det er utrolig hvordan tilfeldigheter kan spille inn. Vårt opphold ble en uke ekstra. Michelles privatfly kom fra Tyskland og tok en sving innom Norge før det satte kursen mot USA. Mye skjedde på den siste uken men det er en annen historie. Den neste reisen Arne legger ut på er til USA. Det som skjedde der er derimot ikke en historie som ikke skal fortelles. Mye av ”galskapen” kommer du til å lese i Wolfsverden.

Kjære leser! Del gjerne denne historien på facebook eller andre sosiale medier eller grupper. Så kan også andre ta del i wolfsverden. Tusen takk

Den store pølsefesten

Det finnes en tradisjon som er hellig i vår familie. Hvert år midt i november labber familiens mannlige medlemmer ut i naturen. Det vil si ikke så alt for langt fra familiens hytte som ligger noen timers biltur fra byen. Hvordan denne tradisjonen oppsto er noe uklart. Hvem arrangerer pølsefest med portvin? Det gjør vi og når sant skal fortelles tror jeg at vi er den eneste familien i hele verden som avholder en pølsefest med portvin til. I år var det kun tre stykker som reiste til hytta. Bestefar Marcus, onkel Arne og fortelleren i wolfsverden. Nå er det en like lang tradisjon at folk i nabohyttene deltar på arrangementet. Pølsefesten er en noe diskriminerende affære. Ikke at det nødvendigvis er portvinen som fører til denne tilstanden men heller at det kun er menn som deltar på festen. Nå har det aldri vært et tema at det kun er menn som deltar i vår familie men det bør nevnes i denne bloggen siden vi lever i 2015. Hvor portvinen kommer fra er noe uklart men et rykte forteller at for over 40 år siden hadde min bestefar etter en noe uheldig pølsefest med alt for stort inntak av brennevin beordret full stopp på festen inntil han hadde framskaffet noe annet til maten. Det var på den tiden det meste stod på fransk og det skal sies mye til min bestefars kunnskaper men fransk er et språk han ikke mestrer spesielt godt. Spesielt ikke når det står på vinflasker. Dermed hentet han fram to flasker portvin av edelt merke og pølsefesten kunne fortsette. Det fortelles at ingen som satt ved bålet for over 40 år siden kommenterte drikken. Ikke for dagen etter men da var det alt for sent. En tradisjon var blitt skapt med pølser og portvin. Tradisjoner som skapes skal man ikke leke med.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W
Rødvin bedre enn medisiner

”Det skal da fan ikke være mulig. Tenk at rødvin seiler forbi legemidler når det gjelder gunstig effekt på det farlige kolesterolet.” Arne satt trygt plassert i baksetet i bilen. Han hadde alliert seg med de fleste dagsaviser som kunne kjøpes for å korte ned turen til hytten. Onkel Arne hadde selvfølgelig øyeblikkelig trykket en undersøkelse gjort av svenske forskere til sitt bryst. ”Dette med rødvin er fine greier”, messet Arne i håp om at hans far, Marcus, som satt i forsetet skulle reagere. ”Tenke seg til at rødvin skulle ha slik en god effekt på helsen. Det står ikke et eneste ord om portvin i denne reportasjen.”

Marcus var klippen i festkomiteen og hadde funnet opp pølsefesten for over 40 år siden. Et stadig tilbakevendende spørsmål fra Arne var selvfølgelig om ikke portvinen kunne skiftes ut med for eksempel rødvin eller pils, men nei, nei og atter nei. Marcus holdt på tradisjonene og i år som i fjor og årene før måtte Arne bøye seg for den tradisjonen og det til tross for faktumet at samtlige ikke kunne fordra portvin. ”Same procedure as always, James” humret min bestefar fra forsetet. Han endte diskusjonen med en kjent replikk fra Grevinnen og Hovmesteren før diskusjonen hadde tatt helt av. Glad var jeg. Det fantes da viktigere ting å krangle om enn portvin.

Turen opp mot hytten gikk stort sett bra. Bestefar Marcus hadde sine øyeblikk med uro. Av og til glemte han hvor han var og hva han skulle til men vi hadde tviholdt på ideen om å ta med min bestefar på tur. Til tross for protester fra ansatte ved avlastningsavdelingen Marcus hadde tilholdssted hos noen dager i uken. De mente at nye inntrykk han ikke kunne tolke i øyeblikket ville gi uro. Det er mye man kan være uenig om når det gjelder onkel Arne men denne gangen vant han 4-0 over hjelpeapparatet i argumentasjon. Han mente bestemt at det ikke var noe forhold mellom det å huske en begivenhet eller å delta i en begivenhet. Hva man husker i morgen er ikke relevant til opplevelsen i nuet, messet min onkel overfor avdelingslederen ved institusjonen. Man kan ikke forutse hva som skjer i morgen derfor er det lite relevant å bry seg om temaet for en gammal mann. Det som skjedde i går kan være relevant for mange men neppe for min far Marcus, fortalte onkel Arne. Da står vi bare igjen med nuet og de opplevelser nuet skaper. Det burde i høyeste grad være godt nok og ikke minst interessant for min far, avsluttet onkel Arne diskusjonen med. Dermed ble det pølsefest også i år men diskusjonen angående portvin ledet likevel Marcus 4-0 over sin sønn – så langt.

Familiehytten lå badet i ettermiddagssol da vi kom fram. Gode naboer hadde sørget for å rydde innkjøringen og det var varme på peisen. Pølsefesten var en begivenhet som også gode naboer ved nabohyttene så fram til. Det var absolutt et arrangement for ettertiden da historier som oppstod under arrangementet ble vandrehistorier som holdt koken år etter år. Hendelsene hadde så avgjort noe med portvin å gjøre og ikke minst det faktumet at pølsefesten hadde sin egen miniskikonkurranse. Det kommer sikkert ikke som noen stor overraskelse at førstepremien var en flaske portvin, andrepremien en flaske vin og tredjepremien en halv flaske vin. For alle var det et mål og ikke vinne arrangementet men bli nummer to eller tre. Hopprennet på miniski ble avviklet kl. 21.00 og hadde dette året 12 deltakere. Samtlige omtrent like uskikket til å hoppe på miniski. I alle fall etter pølser og portvin. Det skal legges til at det var fast helsepersonell med på pølsefesten. Beklagelig nok en lege som var i nærhet av å mene at portvin kunne drikkes. Det gjorde også karen tilgangs noe som gjorde han temmelig indisponert for heletjenester ettersom timene gikk. Alt var altså ved det normale og alt hadde vel egentlig gått riktig så bra hadde det ikke vært for en sindig og rolig lokfører som hadde hytte i nabolaget.

Klaus tilhørte en sort mennesker som ikke deltok i store diskusjoner eller fremhevde seg i ulike arrangementer av en karakter som kunne fortelles om i ettertid. Ikke før i år. For den pensjonerte lokføreren hadde livet gått på skinner. Både på jobb og fritid. Han var en mann av få ord og en mann som alltid stilte opp hvis det var et fellesarrangement i hyttefeltet som innbefattet fysisk arbeid. Klaus var en glad fyr som egentlig ikke hadde planer om å delta i noen miniskikonkurranse men gjennom det faktum at portvinen rant inn den ene veien rant vettet hans ut på den andre – bokstavelig talt. Nå var ikke miniskibakken Vikersund akkurat. Man kunne lande temmelig bra selv på ryggen hvis man da forutsatte at man holdt seg i sporet fram til hoppkanten. Da Klaus spente på seg miniskiene som siste hopper var det med en viss uro blant tilskuere og de som var nærsynt nok til å være tilhørere. Klaus passet så avgjort til den siste kategorien. Selv om han som lokfører i hele sin arbeidskarriere hadde ”gått på skinner” var det ikke en selvfølge at han ville holde seg på skinnegangen til hoppkanten. Når sant skal sies var til og med Marcus noe betenkt og mente at Klaus heller hadde godt av et nytt glass portvin så han fikk rom til å tenkt seg nøye om men karen hadde allerede bestemt seg. Like målbevisst som Rune Velta, Anders Fannemel og Anders Bardal til sammen labbet karen på røde miniski opp mot toppen av bakken. Om han i det hele tatt hadde noen klare tanker i hodet der og da er fortsatt ikke kartlagt. Mulig han hadde det men nå var han utsatt for gruppepress fra tilskuere nede ”på sletta” som i tillegg til portvin hadde blandet det meste som bar et merke av produkter på flaske med alkoholholdig drikke.

Klaus marsjerte opp mot overrennet. Han tok sikte på et punkt for utskytning mye høyere enn noen andre hadde gjort. Så sent på kvelden hadde det allerede lagt seg et isbelegg i løypa ut mot den lille hoppkanten noe krabaten totalt overså i sin iver på å bevise sin eksistens som en stor idrettsutøver. Onkel Arne forsøkte å fortelle den gode naboen dette noe komplekse fenomenet men til ingen nytte. Med selvsikre stavtak hentet Klaus fart og da han entret den oppkjørte løypa ned til hoppkanten hadde han allerede opparbeidet seg en god del kilometer pr. time. Det hele så bra ut til omtrent midt i overrennet. Da skar den ene miniskien ut og han fortsatte på skaren i god fart utenfor sporet og rett mot et mål som var alt annet enn bunden av bakken. Han hadde retning bålet. En større stein som lå midt i bakken dannet et mye større hopp enn den opprinnelige bakken hadde. Her letter Klaus i god fart. Dessverre ikke med miniskiene under seg men miniskiene foran seg. Det hele måtte ende i katastrofe.

Et gnistfokk rammet den mørke kveldsstunden da Klaus landet midt i bålet på rygg. Brennende småved føk som prosjektiler fra bålet og tilskuere som egentlig skulle klappe for et nytt spektakulært hopp hadde nok med å komme seg i sikkerhet. I løpet av sekunder var stedet et inferno og midt i bålet lå Klaus. På den ene siden av bålet lå hodet til karen. På den andre siden stakk to røde miniski opp. Resten var innhyllet i røyk og gnister fra det som bare for noen sekunder siden var et hyggelig bål. Et ekstra moment som nå ble avdekket var spørsmålet om hvorfor doktoren alltid ble overstadig beruset med likt antall alkoholenheter portvin som oss andre. Da koppen hans i ren forbauselse spratt ut av hendene hans og i bålet skulle man kanskje tro at vesken skulle være med å slukke litt av flammene men neida. Det stikk motsatte skjedde noe som fortalte at det ikke var portvin doc´en hadde i koppen men noe ekstra sterkt fra en lommelerke. Selvfølgelig medførte dette ”å hele bensin” på bålet noe som gjorde Klaus sitt besøk der ekstra problematisk.

DSC00031

”Og jeg som trodde vi hadde nok ved på bålet. ” Marcus var den første til å kommentere hendelsen før onkel Arne og nabo hadde fått karen stengt ut av bålen. Arne med et sikkert grep foran og naboen med et sikkert grep rundt føttene. Med en spade fikk tilskuerne lempet snø over kroppen til Klaus. Innhyllet av snø fra topp til tå og med en hvit damp piplende ut fra karen både foran og bak hadde de fleste fikset frem sine mobiler klar til å sende meldingen om galskapen til respektive hjelpere i den andre enden av telefonen som tok imot nødanrop. I noen sekunder så det hele svært dramatisk ut inntil Klaus hostet og reiste seg opp fra snødungen.

”Teller dette hoppet med fall og det faktum at jeg ikke fulgte opprinnelig plan?” var karens første spørsmålet etter flyveturen som satt en effektiv stopper for pølsebålet. Hvor utrolig det høres ut endte ferden med en litt forslått rygg og uten andre skader enn at doktoren hadde blitt frarøvet en hel kopp med sterkere saker og at bålet var rensket fra jordens overflate. ”Jeg hadde nok ikke satt 50 kroner i et veddemål om at akkurat du skulle bli snakkisen dette året.” Onkel Arne klappet på Klaus sine skuldre og aldri før hadde noen ledd så godt og så lenge av en hendelse skapt på en pølsefest. Selvfølgelig var ikke pølsefesten slutt og smilene gikk samtlige tilbake til hytten for å finne ut om dette hoppet kunne kvalifisere til en premie eller ikke.

Marcus gikk sammen med dem. Han småsmilte for seg selv og ristet på hode hele veien fra hoppbakken og pølsebålet opp mot hytten. Jeg så etter ham og var glad for at han fikk oppleve galskapen samt ta del av latteren som fulgte. Om historien var glemt i morgen var ikke vesentlig. Ikke så lenge han kunne glede seg over nuet.